Abort –
Kvinners har rett til selvbestemt abort;
– som et selvsagt element i individuell frihet;
som er retten til å bestemme over sin eiendom, inntekt og kropp.
Noen leger er imot abort og det har de all rett til å være.
Fastlegers reservasjonsrett
går ut på at de skal ha
rett til å nekte å henvise videre kvinner som ønsker abort.
Dersom en lege føler at det er imot hans samvittighet å henvise videre en kvinne som søker abort, bør han slutte som fastlege.
Kvinner har rett til selv å avgjøre om de skal ta en abort eller ikke.
Staten skal ikke ha noe med dette å gjøre.
Anbud –
er en typisk Høyre-løsning
der de leker butikk i en del av samfunnet
som ikke er forretningsmessig.
Liksom-løsninger som ‹konkurranseutsetting›
gjør tingene verre enn de var opprinnelig.
Offentlige løsninger er ikke forretning,
like lite som forretninger kan avgjøres politisk.
For å redusere sløsing har det offentlige begynt med anbud.
Store innkjøp skal settes ut på anbud i hele EØS-området.
Slike anbudskonkurranser er ikke billige.
Problemet er at:
– Manglende eller uklar definisjon
av hva som ønskes
og dårlig formulerte
anbudsbeskrivelser
bidrar til feilleveranser
uten verdi for brukerne.
– Innkjøpere klarer ikke å utlyse anbud
som gir det beste tilbudet,
eller avgjøre hvilke tilbud som er best.
– Dette fører også til at
gode leverandører skyr anbudsrunder,
noe som svekker konkurransen.
– Brukerne klarer ikke å bedømme
om levert vare eller tjeneste er som bestilt.
Leverandører kan dermed slippe unna med dårlige leveranser.
– En privatperson som kjøper noe
undersøker som regel alternativer
for å finne en kvalitet og en pris han er fornøyd med.
Slik er det som regel når man bruker sine egne penger,
og dette gjelder både privatpersoner
og personer som foretar innkjøp for private bedrifter.
Man er mindre forsiktig
når man bruker andres penger
enn når man bruker egne penger.
Dersom mesteparten av økonomien er privat
vil effektivitet og ærlighet
prege størstedelen av økonomien og samfunnet,
og da vil dette også i stor grad prege de områder som fortsatt er offentlige.
Astroturfing –
er en kunstig grasrotbevegelse.
Ordet kommer fra kunstgresset AstroTurf.
Eksempler:
«Y hylles i sosiale medier.»
«X slaktes i sosiale medier.»
Begge deler skjer på sosiale medier hele tiden.
Hvilke som helst blogger eller kjendis
opplever at folk kommer med positive
og negative kommentarer på Internett hele tiden.
Ris og ros på Internett er normalen.
Det er en hverdagslig hendelse
på lik linje med at solen skinner eller at det regner.
Dette er ikke nyhetsverdig.
– Det er en politisk skjevhet i hvem som «slaktes i sosiale medier».
Enhver journalist kan finne eksempler på dette.
media er full av politiske aktivister forkledd som journalister.
De leter etter en anledning til å ta dem når de sier noe som strider mot deres egen venstreekstreme ideologi.
Hvis journalisten fremsetter det som sine egen mening om meningsmotstandere vil de fremstå åpenlys aktivisme fra en propagandaminister.
I stedet søker journalisten heller på Facebook og Twitter
og saumfarer nettet
etter noe som finnes
i bøtter og spann på nettet:
negative kommentarer.
Når folk hylles eller slaktes i overskrifter
er det høyst sannsynligvis journalistens politiske
og ideologiske agenda som skinner gjennom.
– Media er ikke designet for å informere om nyheter,
men for å forme holdningene til befolkningen
slik at de samsvarer med holdningene til
de venstrevridde aktivistene som styrer media.
Bilister er en uuttømmelig melkeku for
avgiftssultne politikere.
Avgifter –
er indirekte skatter som pålegges innenlandsk omsetning og import av varer og tjenester.
Avgiften kan være generell slik som merverdiavgiften.
Eller den kan være en særavgift
som kun gjelder visse varer og tjenester.
Gebyr er betaling for en offentlig eller privat tjeneste.
Mange mener at staten
bør subsidiere gode ting
slik at forbruket øker.
Og tilsvarende bør «dårlige» ting avgiftsbelegges
slik at etterspørselen minker.
Staten kan på den måten
fremme et godt forbruksmønster.
I virkeligheten er effekten motsatt.
De usunne varene subsidieres, mens de sunne varene kommer dårlig ut.
Grunnen til skjevheten er at når subsidier og avgifter kommer inn i systemet
tar politikerne dem inn for å tilfredsstille sterke pressgrupper der og da.
Senere, selv om omstendighetene endrer seg, er de ekstremt vanskelige å endre på.
Det finnes riktignok store avgifter på tobakk og alkohol,
men det er også store avgifter på strøm,
noe som er livsviktig i Norge pga. de kalde vintrene.
Alle avgifter og subsidier må bort
og priser bør dannes i frivillig samspill mellom kunder, leverandører og produsenter.
Avhengighet –
Hvis flere går på offentlige ytelser og stønader,
blir de avhengig av velferdsstaten.
Man er selvstendig
hvis man klarer seg på egenhånd,
skaper sin egen inntekt gjennom arbeid
(evt. lever på formuen sin).
Jo flere som er avhengig av velferdsstaten,
jo flere ønsker å bevare den slik den er.
Gjerne med å skatte netto bidragsytere enda mer (utjevning),
og gi enda større puter under armene
på de som er netto mottakere
ved at de får netto mer.
– Og enda flere blir enda mer avhengig av velferdsstaten.
Barnetrygden –
ble innført i 1944 av nazistenes under okkupasjonen.
Etter andre verdenskrig ble ordningen opphevet.
I 1946 ble barnetrygden igjen innført uendret.
Dagens satser er slik at foreldre får ca. 1000 kr/barn/måned.
– Støtteordninger gjør mottagerne avhengige av staten.
Det er også en måte for politikere å kjøpe stemmer på.
Det er galt å bare ta penger fra noen for å dele dem ut til andre.
– Statlige støtteordninger er umoralske
fordi de innebærer at penger tas fra befolkningen.
De er skadelige fordi de medfører passivisering av
og ansvarsfraskrivelse hos de som mottar pengene.
Bevaring –
Det er viktig at man tar vare på historien og lar dagens generasjoner se hvordan det var før i tiden.
En offentlig myndighet;
Byantikvaren og Riksantikvaren;
har anledning til å bestemme
at verdifulle bygg i visse tilfeller skal bevares for ettertiden i mer eller mindre urørt stand.
Staten setter seg over eiendomsretten og bestemmer hvordan en eier skal disponere sin eiendom.
F.eks. med offentlige pålegg å nekte eiere å pusse opp sine bygninger.
Og da må eieren av bygningen bare finne seg i dette.
– Det kan innebære at eieren blir nektet å pusse opp sin bygning.
– Det kan bety at bygninger må holdes i en stand som innebærer tap,
fordi bygningen i praksis kan bli ubrukelig.
Blandingsøkonomi er regulert kapitalisme. (Kalles også skjult sosialisme.)
Alle får lov til å gjøre hva de vil så lenge de gjør det politikerne vil.
Det skapes en illusjon av et fritt, kapitalistisk samfunn.
Ved første øyekast kan det være vanskelig å se forskjell på kapitalisme og korporatisme.
Den statlige komponenten fører til
forskjellsbehandling ved bruk av
subsidier, reguleringer, monopoler, ol.
Det gir mange negative virkninger
som bl.a. fører til
finanskriser,
utpining av ressurser
og lite bærekraftig utvikling.
– Hvis noen tar for høy pris, blir forbrukerne utbyttet. Dette må styres.
– Hvis alle aktører tar lik pris, er det kartellvirksomhet. Dette må styres.
– Hvis noen tar for lav pris, er det rovdyrkapitalisme som hindrer nye tilbydere.
Sentralbanksystemet er et kroneksempel på korporatisme.
Med ekte kapitalisme vil velstandsnivå, miljø og resurssikkerheten forbedres.
Bolig –
Høye boligpriser skyldes «griske» kapitalister som tar seg betalt blodpris for boliger.
Det er denne «griskheten» som driver boligprisene oppover.
Boligmarkedet er tilsynelatende helt fritt og alle aktørene i boligmarkedet er synlige og verifiserbare.
Den usynlige delen er reguleringene.
Tusener av regler som legger hindringer i veien for boligbyggere og utleiere.
Som f.eks. påbud av handikaptoalett i nye boliger.
Høyde på hus.
At veikøer og manglende statlig veibygging fører til byfortetting og dermed høyere boligpriser.
Alt dette driver boligprisene opp, og er skjult for de fleste.
Politikernes inflatoriske pengepolitikk
har skapt perverse insentiver
som belønner forbruk og å leve på forskudd (lån)
og som straffer sparing og langsiktig investering.
Det foregår
alvorlig
kriminalitet i
byggebransjen.
Byggebransjen –
Det foregår alvorlig kriminalitet i byggebransjen:
– Blir bygningsarbeidere overfalt?
– Blir materialer stjålet?
– Forsvinner redskaper og maskiner?
Det er mye verre.
Det er nemlig noen som arbeider uten å følge regler om
lønn, arbeidsforhold, arbeidstid osv,
som fagforeningene har fått staten til å lovfeste.
De arbeider for lavere lønn
og de jobber flere timer pr. dag
enn de lovlydige.
Dette fører til at de entreprenører som ikke følger reglene
får konkurransefortrinn
fordi de som følger reglene blir dyrere for oppdragsgiverne.
Løsningen er tiltak som:
– enda mer omfattende og strengere kontroller
– og strengere straffer.
Disse tiltakene vil bli kostbare, og kommer ikke til å løse problemet,
men vil gjøre at de som opererer utenfor lovverket blir enda mer oppfinnsomme
slik at de kan fortsette å ikke følge reglene og også unngå at de blir tatt.
Byråkrati –
er en styringsmekanisme som er lite effektiv.
Retningslinjene som byråkratiet styrer etter
må stadig endres og korrigeres og reformeres og oppdateres.
For hver gang blir systemet mer komplisert.
Det blir flere lover, flere forskrifter, flere rundskriv, flere skjemaer, osv.
Og skjemaene blir mer og mer kompliserte.
– Imidlertid finnes unntak,
som f.eks. selvangivelsen
som er blitt enklere for
de fleste enn før tusenårsskiftet.
Byråkratisk kriminalitet –
er tilfeller der offentlige tjenestemenn
bruker offentlige midler etter eget forgodtbefinnende,
uten lovlig grunnlag.
En offentlig ansatt produserer lite,
men de har stor mulighet til maktmisbruk, trenering, stopping og ødelegging av saker og prosjekter.
F.eks. ved å plage og trakassere
f.eks. ved å dikte opp ting,
gjør gale antagelser,
manglende evne til å teste mot logikk og virkelighet,
kreve ekstraarbeid, unødvendig dokumentasjon og ekstra søknader,
i kombinasjon med treg eller ingen eller mangelfull klagebehandling.
De har ikke noe krav til å forstå noe
og kan late som om de er dumme som ikke forstår vanlig norsk,
uten at det har konsekvenser for ansettelsesbetingelsene demmes.
Og de kan fortsette å begå feil til tross for motinformasjon.
Den samme effekten oppnås eller forsterkes ved at de ansetter folk som er
ekstremt dumme, mentalt tilbakestående, inkompetente, ineffektive, uproduktive, udugelige eller psykotiske skrullehuer.
De som har ansvar for å ansette slike idioter har intet ansvar for dårlige tjenester.
Selv maser de bare om større bemanning hvis det blir mye å gjøre.
Skrivebordspsykopatene kan skjule seg bak en aksept for udugelighet i organisasjonen,
og skylde på udugelighet for det som blir feil.
Språket er et syntaktisk språk hvor det viktige er at ordene er vakre og ser pene ut,
men hvor det er lite fokus på semantikk og hva ord betyr.
I møte med etatene kan det oppleves at:
– Saksvinkling endres underveis.
– Vedtak fattes basert på feil fakta.
– Beregninger er feil.
– Unnlater å svare når påstander tilbakevises.
– Saksbehandlingen tar for lang tid.
– Ankeinstansene oppfattes ikke som reelle.
– Kompliserte regler med detaljer ned til et absurd nivå,
gjør det uhyre vanskelig for myndighetene
å gi riktig og lik behandling.
– Tungroddhet.
– Lite forståelsesfullt byråkrati.
– Feil bevisbyrde.
– Skjønnsmessige vurderinger som gjør likebehandling utfordrende.
De solidariske
–
vil så gjerne hjelpe andre mennesker;
men bare med andres penger.
– De vil ha sosial utjevning;
men bare når de selv tjener på det.
– «Sosial dumping» kaller de det, når
de selv er den styrtrike part,
som sosialt utjevnes noe ned i lønn.
– Å hjelpe andre som trenger det
med egne penger
er ikke godt nok for de solidariske.
De er kun er villig til å hjelpe med andres penger, ikke sine egne.
Derfor setter de likhetstegn mellom laissez-faire og sosialdarwinisme.
De tror at de
fattige vil flyte i gatene
fordi de solidariske fortvilt
står der med kongelønningene sine
og ser på all elendigheten
uten å kunne gjøre noen verdens ting.
De får jo ikke lov til å ta penger fra andre mennesker
og da er det jo komplett umulig å hjelpe andre.
– De solidariske trenger ikke argumenter;
det er ikke solidarisk nok.
Nei, de trenger bare flertall,
slik at de kan tvinge andre til å adlyde dem
med trussel om fengsel.
Venstresiden har alltid hatt sansen for deling,
og delingsøkonomien ser for dem ut
som et steg nærmere sosialisme.
Men de hater den også
fordi de anser den
som svart arbeid
satt i system.
I fattigdommen er det ikke ikke uvanlig
at 2-3 personer deler samme seng, eller rom,
og at det bor 8-9 personer under samme tak
i et bittelite hus.
Kjøretøy er lastet fullere
enn du kan forestille deg.
Folk har ofte ikke egen datamaskin,
men sitter tett i tett på Internett-kafé.
Selv mobiltelefon er noe som deles av mange.
Dette er en vel-etablert form for delingsøkonomi.
Delingsøkonomien har eksistert lenge i fattige land.
Delingsøkonomien er ikke noe nytt.
Fattige drømmer
om sitt eget rom,
sin egen mobiltelefon,
sin egen datamaskin,
sin egen bil,
sitt eget hus.
– Sitt eget –
Hoteller er dyre, men også hus,
pga. at eiendomsprisene
er drevet opp over hele Vesten,
grunnet sosialistiske reguleringer
og andre former for ødeleggende politikk.
Det samme ser vi innen bil.
Taxinæringen er et monopol og gjennomregulert.
Bil og drivstoff er yndlingsskatteobjekter.
Politikere hater privatbilen
nettopp fordi den representerer privatlivet.
Derfor gjør de sitt ytterste for å sabotere privatbilen,
og finner på alle mulige slags unnskyldninger for å ikke bygge vei.
Resultatet er at transport blir dyrere og dyrere.
I et demokratur råder allmenne og frie valg; – meningsfrihet råder formelt, men politikken og massemedia domineres av en anti-demokratisk maktelite som bare er villige til å slippe visse meningsytringer fram. [Vilhelm Moberg]
Demokratur –
er et teleskopord av demokrati og diktatur,
eller
demokratisk diktatur, et skinndemokrati.
– Allmenne og frie valg finnes.
– Meningsfrihet råder formelt.
– Men politikken og massemedia
domineres av en anti-demokratisk maktelite
som bare er villige til å slippe visse meningsytringer fram.
De verken avviser ideer eller ønsker å forstå,
men henger bare rundt og kaster bort tid.
Det kan virke som om det er umulig å holde en konstruktiv samtale med dem.
Det kan skyldes at de har en svekket evne
til å uttrykke seg verbalt
og å fange opp mening og innhold.
De liker å diskutere detaljer
fordi de føler seg ukomfortabel
med å trekke større konklusjoner.
Derfor ender de opp med detaljdiskusjoner
som fremstår som kverulering,
samtidig som de fremstår som tanketomme
og banale på de store linjene.
Dette skyldes trolig ikke
at de bevisst gjør seg vrange,
men at de ikke klarer å se sammenhenger.
Kanskje lider de av autisme
eller medfødt hjernefeil.
Det er ikke sikkert at de har ondsinnet hensikt,
men bare er helt veldig dårlig til å uttrykke seg.
Det kan godt være at de har hederlige hensikter,
men at det ikke fungerer
fordi de ikke klarer å kommunisere hva de vil,
verken for seg selv eller andre.
De havner i detaljdiskusjoner og avsporinger,
samtidig som de er kronisk ute av stand
til å komme med positive tilbakemeldinger
eller å si positivt hva de selv mener
eller bidra med nye ideer og forslag til løsninger.
Det kan være at det har et lavt bevissthetsnivå.
Dvs. at de mener en masse
som de bare har absorbert via kulturell osmose
og som de ikke er klar over bare er papegøying.
Demmes livssyn har selvsagt sterke filosofiske forankringer,
slik som hos alle andre mennesker.
Men de aller fleste
har et svært lavt bevissthetsnivå
ift. hvorfor de mener det de gjør.
Det er ikke mangel på folk som mener noe,
men det er stor mangel på folk
som kan begrunne meningene på rasjonelt vis.
F.eks. finnes det mennesker
som har sterke meninger om ting
ene og alene fordi de tilfeldigvis er født i Norge.
Disse menneskene har sterke meninger
om ting de aldri har tenkt på,
men simpelthen absorbert fra sine omgivelser.
Selvbevisste mennesker
vet hvor de har sine meninger fra,
og hvorfor de mener det de mener.
Det å være enig med det store flertallet krever ingen bevissthet,
kun kulturell osmose.
Det å være uenig med det store flertallet
krever ofte selv-bevissthet.
Å leie håndtverkere eller andre til å gjøre jobber er svært dyrt.
Dersom en har en enebolig
som en vil ha malt
risikerer en å måtte ut
med flere hundretusen kr.
Å leie malere til å male huset,
tilsvarer kanskje noen ukers arbeid,
men en må bruke en hel årslønning
på å betale dem.
Skal en bygge hus
koster selve byggingen
ofte flere millioner kr.
Når man hyrer folk til å bygge huset
utfører de arbeid tilsvarende noen måneders arbeid,
men du må arbeide hele livet ditt for å betale for huset.
Kort sagt, det ser ikke ut
til å være noen samsvar
mellom hvor mye arbeidet koster
og hvor mye du må betale for det.
Årsaken er skatt.
Sunn fornuft tilsier
at dersom maleren tjener
omtrent det samme som deg
skal du trenge å jobbe omtrent
like mye som han jobber for deg.
Mao. jobber han for deg i 3 uker
skal det ta 3 uker av ditt arbeid
for å betale for arbeidet.
Slik fungerer et fritt marked,
men mange glemmer å ta hensyn til en viktig faktor: skatt.
De fleste tror at skattenivået
er mye lavere enn det egentlig er.
Spør du folk på gata hvor mye de tror de betaler i skatt
får du typisk et svar på mellom 30% og 40%.
Sannheten er rundt 70%.
Oi, tenker de fleste.
70% er mye, men i praksis
når du skal kjøpe tjenester av folk i Norge
oppleves det som mye, mye mer.
Problemet er nemlig
at det ikke bare er du
som betaler mellom 60% og 70% i skatt,
det gjør snekkeren også.
Dette forklarer hvorfor noen ukers malerjobb
plutselig koster et helt års arbeid for deg,
og hvorfor noen måneders bygging av huset ditt
gjør deg til gjeldsslave resten av livet ditt.
Hvis alle derimot hadde betalt
– null –
i skatt
ville 3 ukers malerarbeid kostet 3 ukers arbeid,
og det å betale lønna til fagarbeiderne
som bygger huset ville kostet noen måneders arbeid.
Men hvorfor er skattenivået
så høyt som 70% eller høyere?
Svaret kan oppsummeres
i ett eneste ord: Velferdsstaten.
Politikerne lover deg
«gratis» skole,
«gratis» helsevesen og
«gratis» sosialt sikkerhetsnett.
Men alle disse «gratis» godene
kommer til en ekstremt høy kostnad.
Egalitarianisme –
handler om at alle skal ha det noenlunde likt.
– Likhet for loven.
– Alle skal ha et likt utgangspunkt for å skaffe seg et godt liv.
– Men også at alle skal ha omtrent samme levestandard
uavhengig av egeninnsats.
Konferer slagord som «fra enhver etter evne, til enhver etter behov» og «del godene».
Ifølge sosialistene er dette rettferdig.
Dersom noen har arbeidet seg opp
til å bli rik ved egen innsats og egen verdiskapning
er det egentlig noe galt ved det.
Det som egentlig kritiseres
er dem som selv har arbeidet for å bli rike.
For hvis man er heldig å bo i en rik liten kraftkommune
er det ingen som protesterer.
Da har man ikke blitt rik av egen innsats,
men som et resultat av tilfeldigheter.
Innen sport, underholdning og uviktige områder
er denne ideologien mindre utbredt,
men innen normal og viktig og
sunn virksomhet og verdiskapning
er den meget utbredt.
Ekstremisme –
er et begrep som bare gir mening i en kontekst.
– Ulike land har ulike kulturer.
Det som avviker fra det normale i en kultur
oppfattes ofte som ekstremt.
Det folk flest oppfatter som ekstremt
er hovedsakelig subjektivt.
F.eks. vil det i mange muslimske land
oppfattes som ekstremt
at jenter går lettkledd
eller at ungdommer drikker alkohol.
– Etikken om ‹godt› og ‹ondt›,
er erstattet med ‹normalitet› og ‹avvik›.
«Ekstremvær er ekstremt dårlig vær.
Uvanlig pent vær er definert som normalt.
‹Ekstremisme› er et relativistisk og kollektivistisk
ord som brukes som synonym for ondskap.
– Å være «ekstrem» betyr å være svært uenig med sosialdemokratene.
En som er tilhenger av et fredelig kapitalistisk samfunn
(hvor alle får lov til å bestemme over sitt eget liv),
regnes som like ekstrem som Stalin
som ønsket en totalitær stat.
Eldreomsorg –
Offentlig ressursutnyttelse er ineffektiv
og det er en enorm sløsing.
En meget stor andel av det man betaler inn i skatter og avgifte forsvinner i byråkratiet,
og kun en liten andel går til det egentlige formålet.
Grunnen er at det offentlige står for etterspørselen på vegne av befolkningen ved hjelp av skatteinntekter.
– Løsningen er å sørge for at pengene ikke går via det offentlige.
Hvis man skal ha god eldreomsorg må hver enkelt spare opp til sin egen alderdom (gjerne via spare- og forsikringsordninger),
velge ulike tjenestetilbud når det blir behov for dem,
og så betale direkte til de institusjonene man benytter seg av.
Da unngås et fordyrende og byråkratisk mellomledd.
Dette markedet bør være helt privat og helt uten offentlig innblanding.
En slik ordning innebærer at dersom en beboer er misfornøyd med det tilbud han får ett sted
kan han flytte til et annet sted.
Dette er nesten umulig i dagens offentlige tilbud.
– Kommunale foretak har stått bak lovbrudd innen eldreomsorgen
som har gått ut på at eldre ikke fikk den omsorg og pleie loven påbyr.
Det som har skjedd er at Stortinget har vedtatt lover om kvaliteten på den pleien som eldre skal ha, og så overlates det til kommunene å gjennomføre dette.
Et godt tilbud kan ikke komme som resultat av lover alene.
Et godt tilbud kan kun komme som resultat av nok ressurser:
Alt fra lokaler og medisiner til kvalifisert arbeidskraft.
Og alt dette koster penger.
For å få en god eldreomsorg må tilstrekkelig penger brukes på en effektiv måte.
– Politikere legger mest vekt på det som gavner deres foretrukne pressgrupper og deres egne velgergrupper; Politikerne er ikke opptatt av reelle behov.
Hadde de vært det
ville ikke skolen og helsevesenet og NAV og pensjonsordningene
vært så dårlig tilstand.
Skal man få et godt tilbud
innen disse områdene må hver enkelt selv spare sine penger,
og selv kjøpe skoleplass til sine barn,
kjøpe helseforsikringer
(som er tilpasset det levesett
og dermed den risiko man har for å bli syk),
og kjøpe pensjonsforsikringer.
Det offentlige må vekk fra alle tilbud
(statens eneste legitime oppgave
er å opprettholde kontrakter
dersom det skulle oppstå en tvist.)
Hvis hver enkelt hadde spart opp til sin egen alderdom,
og selv kunnet velge tilbud
mellom konkurrerende tilbydere
f.eks. mht. omsorgsbolig,
og hvor man kunne skifte tilbud hvis man ikke var fornøyd,
så ville tilbudet vært langt bedre enn det er i dag,
og da ville hver enkelt selv kunnet velge
den kvalitet på de tilbud man ønsker å motta.
Hvis man vil bruke mye penger når man er ung,
og så ha det spartansk når man er gammel,
så vil man kunne velge dette.
Hvis man derimot vil spare
slik at man kan leve som en konge
når man er gammel så kan man det
(hvis man altså sparer til det).
Alt i alt vil det i et slikt system
være opp til en selv hvordan man
vil ha det i alderdommen.
Enkeltindividet –
skal ikke være selvtenkende,
men alltid være avhengig av ‹systemet›,
helst fra vugge til grav.
At individet tenker uavhengighet, er det samme som anarki for rødsosialistene.
Befolkningen har en tendens til å stemme ‹rødgrønt›
når en er innpodet med at det er ‹systemet›
som skal ‹ordne opp› i tidsrommet mellom vugge og grav.
Etatsrettigheter handler om at offentlige etater har rett til å gjøre ting på sin egen måte.
De opprettholder samme strukturer, samme etater, avdelinger og seksjoner og ikke minst samme grunnleggende etatsindividualistiske opplegg som de alltid har hatt.
Moral har ingen vitenskapelig basis.
For å finne forskjellen på rett og galt
benytter man seg av intersubjektivitet
som går ut på
at man tar håndsopprekning
og lar flertallet bestemme.
Folkets subjektive følerier blandes opp i en noe som defineres som etisk korrekt.
– Dette kalles ikke ‹godt› eller ‹ondt›, men ‹normalitet› og ‹avvik›.
Normalitet tar plassen for ‹det gode›
og ‹avvik› tar plassen for ondskap.
‹Ekstremisme› blir da et relativistisk og kollektivistisk ondskapsbegrep.
«Ekstremvær er ekstremt dårlig vær. Uvanlig pent vær er definert som normalt.
«Ekstrem» brukes som synonym for ondskap.
– Å være «ekstrem» betyr å være svært uenig med sosialdemokratene.
En som er tilhenger av et fredelig kapitalistisk samfunn
(hvor alle får lov til å bestemme over sitt eget liv),
regnes som like ekstrem som Stalin
som ønsket en totalitær stat.
– Ekstremisme er et kontekstuelt begrep.
Ulike land har ulike kulturer, og alt som avviker fra det normale i en kultur oppfattes ofte som ekstremt.
Det folk flest oppfatter som ekstremt er hovedsakelig subjektivt.
F.eks. vil det i mange muslimske land oppfattes som ekstremt
at jenter går lettkledd eller at ungdommer drikker alkohol.
Hensikten er
like konkurransevilkår på det globale markedet.
Standardisering av regler gjør ikke nødvendigvis internasjonal handel lettere.
Men statlige regler og produktkrav utgjør en handelsbarriere.
(Alle har like dårlige betingelser.)
EU utgjør en liberalisering på mange områder.
EU-medlemskap betyr billig kjøtt, sprit på REMA og lignende goder.
– I et samarbeid blir det alltid det minste felles multiplum som gjelder.
Gode ideer vil tynnes ut med onde ideer.
Kapitalisme er mer enn bare tollfri handel mellom land.
Kapitalisme handler primært om frihet,
om individets rett til å leve sitt liv slik det selv vil, fri for andres innblanding.
For å oppnå dét, må man gjøre mer enn å fjerne tollen.
Man må fjerne alle de skatter, avgifter, lover og regler
som individet kveles med.
Det er ingen grunn til å tro at EU vil gjøre dette.
En felles politikk for alle landene i Europa er ikke lurt.
Det bør ikke være like konkurransevilkår mellom land.
Vilkårene bør være ulike.
– Kontrasten mellom de mest frie og de mest ufrie
vil demonstrere hva slags system som er overlegent.
De frieste, mest kapitalistiske landene vil være de mest suksessrike
og vil vise vei gjennom bruk av eksemplets makt.
De vil være øyer av frihet hvor hjerner og kapital kan flykte til.
– Når stater og mennesker er frie til å bestemme selv,
stiger de beste til toppen.
Dette blir umulig når politikken ensrettes for alle land.
– Kombinasjonen av ideer som folkestyre,
statens rett til å kreve inn skatt
og gruppers rett til å motta statlig støtte
er oppskrift på pressgruppe-konflikt
som må føre til fascisme og sosialisme hvis ideene ikke endres.
– Når man først har akseptert at staten har rett til å
plyndre folket og omfordele tyvegodset som den vil,
da gjenstår det kun å krangle om hvor mye som skal stjeles
og til hvilke grupper tyvegodset skal overbringes.
Resultatet vil bli at stadig nye politiske pressgrupper dukker opp
og krever at stadig mer skal overbringes nettopp dem.
Politikernes eneste vei til makt er da å love å dele ut mer tyvegods
til flere grupper enn de andre politikerne.
– For å tilfredstille stadig flere grupper med stadig økende krav,
må politikerne derfor stjele stadig mer.
Dette er en utvikling som må ende med sosialistisk diktatur,
selv om nesten ingen ønsker det.
– Ideer styrer verden.
Fordi folk flest har akseptert ideer som altruisme, kollektivisme og mystisisme
beveger vi oss mot et mål som ingen ønsker.
– Den dypeste årsaken til dette er at folk vil ha det ufortjente.
De vil tuske til seg verdier andre har skapt.
Staten og lovgivningen er mellommenn.
I denne sammenheng benyttes altruisme og kollektivisme
for å moralsk avvæpne ofrene,
mens mystisisme er noe man faller tilbake på
når man skal begrunne at altruisme og kollektivisme er rett.
Når det er akseptert at vi har en plikt til å ofre oss for andre (altruisme),
og at rettigheter er avhengige av gruppetilhørighet (kollektivisme),
er det umulig å unngå at den ene gruppen etter den andre
dukker opp for å gjøre krav på de ofrede godene.
– Hvis kriteriet for rettigheter er svakhet,
da konkurrerer gruppene om å være den svakeste og mest stusselige.
– EUs landbrukspolitikk.
Det er opprettet et beskyttet landbruksmarked,
hvor bøndene sikres garantipriser
som ligger over prisene på verdensmarkedet.
Dette gjennomføres ved hjelp av et landbruksfond
som kjøper landbruksvarer når prisene synker under et bestemt nivå,
og deretter dumper matvarene utenfor EU (eller brenner dem opp).
Dette holder matvareprisene oppe på et kunstig nivå,
– på EU-forbrukernes bekostning.
Mao. statlig styring av næringslivet.
I tillegg til landbruksfondet,
finnes det et regionalfond, sosialfond og samhørighetsfond.
– EU er et overnasjonalt styringsverktøy
designet for å gi politikerne tilbake
den kontrollen globaliseringen har fratatt dem.
Når man står ovenfor multinasjonale selskaper,
trenger man et multinasjonale verktøy.
Når økonomien blir internasjonal,
må statsmakten bli det også.
På den måten sørger man for
at det ikke blir noe sted
for kapital og hjerner å flykte til.
EU handler primært om kontroll, ikke om frihet.
Eventyr –
Alle kollektivister tror på et eller annet eventyr.
– Muslimer tror på eventyret om Allah.
– Nazistene trodde på eventyret om de farlige jødene.
– Sosialister tror på eventyret om rettferdig fordeling.
– Fascister tror på eventyret om perfeksjoneringen av staten.
– Rasister tror på eventyret om den sorte manns underlegenhet.
– Misogynister tror på eventyret om kvinnens underlegenhet, osv.
Felles for alle kollektivister er at de tror så sterkt på eventyrene sine
og har så lite toleranse for fredelige avvikere
at de ønsker å tvinge andre til et eller annet
som eventyret deres forteller dem er riktig.
De fleste Fagforeninger
er interessegrupper hvor
fordeler og politisk makt
for dem selv og deres
medlemmer betyr langt
mer enn andres arbeidsplasser,
positiv utvikling for næringsliv og individuelle optimale arbeidsvilkår.
Fagforeninger –
forbindes i dagens samfunn med streik.
Fagforeningen forsøker å oppnå politiske agendaer,
i stedet for å være interesseorganisasjon
på vegne av den enkelte.
Fagforeningskontingenten
kan trekkes fra på skatten.
Dette er sniksubsidiering.
Fascisme –
betyr at alle skal med, ingen slipper unna.
Venstresosialistisk demokrati
er flertallsstyre (flertallsfascisme),
som går ut på at flertallet i realiteten bestemmer alt.
Ethvert spørsmål skal kunne legges frem for folket,
og så skal et flertall ta avgjørelsen,
enten ved direkte avstemning eller representativt demokrati.
Å være uten tilstrekkelig penger er en økonomisk tilstand.
– Reell fattigdom.
En som er fattig har ikke råd til
en rimelig god bolig,
å spise seg mett,
å kunne kle seg slik at man holder seg varm og tørr.
Det er en meget plagsom tilstand, og man bør gjøre alt man kan for å unngå dette.
– Relativ fattigdom.
En som er fattig har i minst tre år
hatt en inntekt lavere enn 50%
av landets medianinntekt. [OEDSs definisjon]
En firebarnsfamilie i Norge
med en inntekt på 685000 kr
er fattig ihht. [EUs definisjon]
– Definisjonen av relativ fattigdom er absurd.
Den betyr at dersom inntektene i samfunnet er lave,
men jevnt fordelt, er det ingen fattigdom;
men hvis de er høye for alle,
men mye høyere for noen,
kan fattigdommen være stor.
– Aldri sulter folk mer enn når noen har krav på det andre produserer, fordi man av en eller annen grunn er medeier i skogen,
den dyrkede åkeren,
fabrikken, drosjebilen
eller hva annet andre aldri har bidratt til,
men av en eller annen grunn er medeiere i.
– Det felleseie-ideen ikke tar hensyn til
er at alle mennesker er egoister
og forsøker som alle andre levende vesener
å ta vare på seg selv, skaffe seg selv fordeler.
Det ligger ikke noe insentiv
i å produsere nok for seg selv,
når man kan leve som en parasitt på andre.
– Det som fungerer er privat eiendomsrett
som gir rette insentiver.
Fjose-pose – er Vinmonopolets plastpose uten logo.
Den er oppkalt etter sosialminister Bergfrid Fjose i KrF fra oktober 1972.
Hun fikk Vinmonopolet til å fjerne logoen fra posene som de ga til kundene.
KrF mente at dersom folk gikk omkring med poser med Vinmonopolets logo klart synlig
ville det føre til at flere ble alkoholikere.
(Noen poser med Vinmonopolets logo skal visstnok fortsatt finnes,
og dersom de dukker opp for salg til samlere på finn.no eller på ebay.com,
selges de for store beløp.)
Forbrytelse mot felleskapet –
er navnet som er satt på handlinger
som innebærer at man forsøker
å beholde sine egne penger
i strid med regler
som et flertall av politikerne har vedtatt.
Den største forbrytelsen man kan begå
er å unnlate å betale sin skatt.
I praksis er dette langt alvorligere
enn å begå forbrytelser som bare krenker private.
Dette gjør at saksbehandlerne får stor makt.
Så lenge staten har rett til å kreve inn penger fra folk
med trusler om lange fengselsstraffer
for de som ikke adlyder,
vil man alltid ha et skattevesen
som er tregt og hensynsløst overfor sine ofre,
men som er langt mer «effektivt» enn nødvendig
når det gjelder å hente inn pengene den skal ha.
De kan innrømme feil,
men man er nødt til å ordne opp i det selv.
Poker, innvandring,
prostitusjon,
narkosalg,
skattesnyteri
og smugling
bør legaliseres.
Forbud –
kan føre til at
de som driver en normal, fredelig, spennende og morsom aktivitet
kan bli utsatt for grov kriminalitet.
Og de som rammes kan ikke gjøre noe for å forsvare seg.
Det gjelder f.eks. pokerspillere som trues av mafiabander.
Klubbene blir presset til å betale store summer i såkalte «beskyttelsespenger».
Det er snakk om en gruppe mennesker
som frivillig gjør noe de synes er morsomt og spennende,
– de spiller poker om penger,
– og så, fordi politikerne har funnet på forby det,
blir de ofre for kriminelle.
Hadde poker vært lovlig ville spillerne og klubbene ha fått beskyttelse av politiet.
Pga. forbudet blir disse fredelige pokerspillerne prisgitt forferdelige kriminelle.
– Forbudet mot alkohol i USA som førte til en oppblomstring av mafiaen.
– Forbudet mot narkotika har ført til en stor økning i reell kriminalitet.
– Forbudet mot prostitusjon
og begrensinger på innvandring
fører til menneskehandel, osv.
– Høye skatter og trygder har en tilsvarende effekt:
de fører til skatteunndragelse, svart arbeid, trygdemisbruk
– kort sagt rettsløse tilstander.
Forbud mot fredelige og morsomme ting som folk liker å bedrive fører til en voldsom oppblomstring av reell kriminalitet.
Poker, innvandring, prostitusjon, narkosalg, skattesnyteri og smugling bør legaliseres.
Dette vil føre til en stor økning i individuell frihet og således til en kraftig reduksjon i reell kriminalitet.
Forsikringsselskaper –
har som mål
å unngå å betale ut forsikring
når det lar seg gjøre.
De har også som mål
å beregne en høyere forsikringspremie
til mennesker med høyere risiko
for å bli mottaker av behandling.
– Dette gjelder folk med arvelige sykdommer,
med yrker som medfører større fysiske/psykiske belastninger,
folk som har vært utsatt for psykiske og fysiske traumer
og som har større risiko for sykdom pga. dette.
Det er en gigantisk forskjell på folk.
Verdens rikeste tar stadig mer av kaken.
I 1973 tjente en adm. dir. i USA 24 ganger mer enn en industriarbeider.
I 2009, 184 ganger så mye.
De rike tar stadig mer av kaken (fellesproduktet).
Det er en felleskake som alle skal bidra til,
og så skal valgte politikere fordele kaken.
– Det har vist seg at all
utjevningspolitikk
har vært feilslått.
Alle vestlige land har i de siste tiår ført en utjevningspolitikk
med progressiv beskatning, støtteordninger, gratistilbud,
og regulering av verdiskapning, hvor formålet har vært utjevning.
Resultatet har altså vært stikk motsatt:
forskjellene har blitt enda større.
«Frihet er retten til å gjøre det loven tillater.» – En slik definisjon vil komme oss til gode, idet den overlater til oss å bestemme hva som skal være fritt eller ikke. Loven vil komme til å tillate nettopp det vi ønsker, og forby det vi ikke ønsker. [Massene.html]
Frihet –
Sosialistisk frihet er retten til
å gjøre det loven tillater.
Definisjonen er nyttig,
fordi det er opp til den som lager loven,
å definere hva frihet er.
Frihet –
Venstresiden tar et velklingende ord
– frihet –
og så bruker de det for å beskrive en politikk
som går inn for
å redusere og innskrenke og begrense
denne friheten.
Hvis man går på jobben for å tjene penger er dette ikke frivillig.
Jobber man derimot på fritiden, uten betaling,
i Frivilligsentralen eller i borettslaget,
eller barns idrettslag eller musikkorps;
– da er det frivillig.
FrP –
er et relativt nytt parti, og det er et vaskeekte populistisk parti.
Blant medlemmene er det mange inkonsistente ideologier.
FrPs representanter inntar derfor en rekke sprikende standpunkter, og partiet kan da ikke ha noen intellektuell tyngde. Derfor er det umulig for partiet å bygge opp en kultur som gir gjennomtenkte og konsistente utspill.
Det betyr at den som har behov for 100 milliarder
bare skal ha lov til å plyndre fra andre.
Alle mennesker har ulike behov.
Noen har behov for å ta en ferie til månen for å få det som de vil.
Noen trenger 10000 milliarder kr til en sykehusregning fordi de
selv har ødelagt kroppen sin med
f.eks. stoffmisbruk eller kjørt i fylla og ødelagt kroppen.
«Få etter behov» er et psykotisk utsagn eller regelrett løgn,
fordi det er ikke nok ressurser til at alle skal få etter behov.
Garanti –
Når private selger varer eller tjenester,
er de avhengige av å levere gode produkter,
gode betingelser og lave priser for å kunne konkurrere i lengden.
Hvis ikke vil de bli utkonkurrert.
Statlige garantier?
Hvilket insentiv har en statlig monopolleverandør
til å gjøre en god og billig jobb,
når han vet at pengene kommer inn uansett?
Gi eller ta –
Er det slik at staten «gir» en person 3,1 millioner kr
dersom han får en skattelettelse på 3,1 millioner?
Eller er det slik at han får beholde 3,1 millioner mer av sine egne penger dersom hans skatt reduseres med 3,1 millioner?
Dersom man betrakter det en person tjener som hans penger, som penger som egentlig tilhører ham, så er det slik at den skatten han betaler er noe staten tar, og en skattelettelse er da noe som fører til at han får beholde mer av sine egne penger.
–
Et annet syn er at en person tjener egentlig tilhører staten/det offentlige/samfunnet/fellesskapet,
at det kun er god vilje som gjør at han får beholde en del av det han tjener,
og at dersom han skal få beholde enda mer så er det slik at det offentlige «gir» penger til vedkommende.
De sier at skattelettelse er å gi ham penger.
Dette grunnsynet sier at enhver tilhører fellesskapet og egentlig lever på fellesskapet nåde.
Siden fellesskapet må ha talsmenn og ledere så betyr dette at enhver da er prisgitt maktmenneskers innfall og forgodtbefinnende.
Slike ordninger
vil alltid føre til
at noen vil hevde
overfor de som
deler ut midler
at de oppfyller kravene
uten at de gjør det.
Grasrotandelen –
er overskudd i Norsk Tipping som går til samfunnsnyttige formål.
Grasrotandelen gir mulighet til å bestemme hva overskuddet skal brukes til.
Den enkelte spiller kan velge
hvilket lag eller forening som skal få 5% av spille-innsatsen.
F.eks. hvis man spiller Lotto for 100 kr,
går 5 kr til grasrotmottakeren.
– Dette går ikke ut over innsats,
premie eller vinnersjanser.
Kulturdepartementet bestemmer
hvem som kan motta grasrotmidler.
Laget eller foreningen må være registrert
i Frivillighetsregisteret i Brønnøysund,
og godkjent som grasrotmottaker.
Grasrotmottaker kan være
et lag eller forening eller
et samfunnsnyttig formål.
Grasrotandelen gir deg som spiller
mulighet til være med å bestemme
hva noe av overskuddet skal gå til.
Gratis-tilbudet –
innen markedsføring består i å skjule reelle produktkostnader,
f.eks. ved å sende dem inn i fremtiden,
slik at det kan hevdes at produktet selges
«gratis» eller til en veldig lav pris.
– Et eksempel er én-kroners tilbud
på mobiltelefoner, med bindingstid for et dyrt abonnement.
Denne markedsføringen er så tvilsom
at politikerne har innført krav
om at totalprisen må vises i reklamen.
– Politikerne selv kan imidlertid fortsatt
love «gratis» skole og «gratis» helsevesen
uten å oppgi totalprisen.
Gud –
Sosialismens gud er Staten.
Kalles også for Systemet, Samfunnet, osv.
«Samfunnet som helhet er mye smartere enn enkeltpersoner
og derfor er det fornuftig, eller en bra ting,
at samfunnet tar noen beslutninger ovenfra og ned.»
Med «Samfunnet» menes gud-kompisene i departementene som skal utarbeide alle reguleringene.
Dette lille antall mennesker vet ikke mye bedre enn alle andre
om alle andre temaer i hele verden som berører forbrukere.
Selv om de gjorde det har de ikke rett til å blande seg inn med reguleringer.
– På den annen side kan mange mennesker ofte være smartere enn enkeltindivider i noen tilfeller.
Det trengs et mangfold av uavhengige desentraliserte meninger
og en mekanisme for å aggregere mange individuelle private vurderinger til en kollektiv avgjørelse.
Da kan massene produsere resultater som er bedre enn de fleste enkeltindividene i gruppen.
Et eksempel er det frie markedet hvor millioner av mennesker med mangfoldige preferanser gjør uavhengige, desentraliserte valg og kjøper varer basert på sin lokale kunnskap.
Det aggregerte resultatet er markedsprisen.
Denne mekanismen gjør en mye bedre jobb,
enn sentralstyrt regulering utført av noen få dusin mennesker i storting og departementer.
Helse –
en tilstand av fullkomment legemlig, mentalt og sosialt velvære .
Ikke bare fravær av sykdom og lyter. [WHO]
Helse er også evnen til å motstå sykdommer.
Hvis man har god helse så blir man ikke syk.
Helse har å gjøre med det å fungere godt fysisk og mentalt;
kroppen skal fungere og tenkeevnen skal fungere godt.
Helse er en tilstand for enkeltindivider,
og den er resultat av valg den enkelte har foretatt.
Velger man å leve sunt;
godt kosthold,
trim i riktig omfang,
kle seg etter været,
holde seg unna overdreven rusbruk, osv.
da vil ens fysiske helse være god.
Medfødte egenskaper kan påvirke helsen,
men disse er lite å gjøre med.
– Staten har ansvaret for nordmenns helse.
Det betyr at stadig mer må forbys, fordi det kan være helseskadelig og medføre økte helsekostnader.
Skattebetalerne tar regningen for sykdom i stedet for enkeltindividet.
– Lakrispiper er forbudt fordi det kan øke risikoen for at barn bruker tobakk i voksen alder.
– Skateboardforbudet varte til 1989.
– Innpakning av tobakksprodukter.
– e-sigarettsalg (EUs tobakksdirektiv).
Resultatet av
alle tulleforbudene medfører
at nordmenn ikke får leve sine liv slik de vil,
men også at politiet bruker ressurser
på forbrytelser uten offer
i stedet for ekte kriminalitet.
Mens politiet velger å etterforske
narkotikakriminalitet,
ubehandlet melk
(bønder som selger upasteurisert melk)
og pokerlag,
henlegger eksempelvis Politiet i Oslo
7 av 8 anmeldte vinningsforbrytelser
som ran, innbrudd og nasking.
Også barneporno og barnevoldtekter
henlegges uten etterforskning.
Over 80% av alle anmeldte voldtekter i Norge blir henlagt,
og bare 1 av 10 voldtektssaker
ender med fellende dom.
Helseforsikring i velferdsstaten –
går ut på at man har rett til å bli behovsprøvd
og man har rett til å stå i kø,
men ikke rett til helsestell.
Man finner ikke ut hvor lite denne ‹retten› er verdt
før man står i helsekø
eller blir behovsprøvd
og vurdert til å være for gammel.
Hvis man tar høyde for alle som blir ‹nedprioritert›
til å få helsestell i Norge (de som for gamle, osv.)
og alle de som dør i helsekø
eller av andre grunner ikke får behandling
vil man finne ut at det er langt flere
som faller utenfor i det offentlige systemet enn i det private.
– Den store forskjellen
er at i det offentlige
er det bare flaks
om man får behandling eller ikke,
mens man med privat forsikring og sparing
i det minste har mulighet
til å påvirke dette selv.
Helsesektoren –
Problemene i det offentlige helsevesenet er velkjent:
– køer,
– ventelister,
– ansvarsfraskrivelse,
– overarbeidede leger og sykepleiere,
– store underskudd i de regionale helseforetakene,
– ledere som går av, osv.
Hele tiden holder politikerne på med å finne ordninger
som kan hjelpe på problemene.
Men effekten av tiltakene er små.
Offentlige tilbud fungerer ikke godt,
dette fordi effektive styringsmekanismer ikke kan finnes.
Prismekanismen, loven om tilbud og etterspørsel,
er en effektiv og rettferdig styringsmekanisme,
og der hvor den settes ut av spill,
og det gjør den på alle områder
hvor det finnes offentlige tilbud som er gratis eller subsidierte,
blir det køer, skjev produksjon, ineffektivitet, ansvarsfraskrivelse, underskudd,
– kort sagt: kaos.
Helsevesenet må privatiseres,
og dette inkluderer alt fra
helsestasjoner til legekontorer til sykehus og forsikringsordninger.
Kun da kan det bli et effektivt helsetilbud.
Høyreradikale er folk som ikke er venstreradikale.
(Pressen har sluttet med å omtale dem som høyreekstreme.)
Høyre –
er et et gammelt parti
med store ressurser og
som har holdt på lenge.
De har en viss størrelse
og de har erfaring fra alle typer folkevalgte verv.
De har de alle typer ressurser
som skal til for å gjøre gode valg;
penger, dyktige mennesker, posisjoner,
de slipper til i pressen, osv.
De har også en politikk som ikke støter noen
og som alle som betraktes
som anstendige mennesker
kan og bør støtte opp om.
– Høyre støtter røykeloven.
– Høyre mener at staten
bør tvinge igjennom kvinnerepresentasjon
i private aksjeselskapers styrer.
– Høyre støtter bioteknologiloven, som legger store begrensninger på viktig forskning.
– Høyre er imot at det skal være mulig å tjene penger på skoledrift.
– Høyre er tilhenger av barskogvern.
– Høyre støtter obligatoriske tjenestepensjoner.
– Høyre gikk inn for en økning av merverdiavgiften.
– Høyre er imot at utenlandske arbeidere skal kunne konkurrere på lønn.
– Høyre støtter DLD.
– Høyre øket momsen til 25 %.
– Høyre gjeninnførte dobbeltbeskatning av aksjeutbytte.
– Høyre støtter klimahysteriet.
– Høyre støtter ikke en økning av frihet, tvert imot!
De har ofte svært forskjellig bakgrunn og sprikende meninger.
Høyrepopulismen står midt i det politiske sentrum:
– borsett fra på ett punkt:
de mener islam er skadelig og
vil bekjempe islam ved å begrense
innvandringen fra muslimske land,
stenge moskeer og forby Koranen.
Høyrepopulistiske partier er:
– mot EU, Brussel og globalisering.
De vil ikke styres fra Europas hovedstad Brussel.
– De vil styres fra sine egne nasjonale hovedsteder.
– De er imot Euroen.
De vil at et land skal ha sin egen valuta
og ikke den felleseuropeiske Euroen
(som mange av EUs medlemsland benytter).
– De fremstiller seg som representanter for folket,
som kjemper mot eliten.
– De er imot globalisering/frihandel/kapitalisme.
– De er kritiske til islam.
De er imot at islam og sharia skal få innflytelse i Europa.
– De imot innvandring. De foretrekker «homogene nasjoner».
– Og de er alle varme tilhengere av velferdsstaten.
De ønsker en stor velferdsstat og økonomisk omfordeling.
De etablerte miljøene ser på denne bevegelsen med forakt
og bruker ordet som et nedsettende utrykk.
«Høyreradikal», «antisemittisk»,
«nazi», «hvitnasjonalist», «rasist»
er ord, uten spesifikasjoner
og bør ignoreres
dersom de brukes som magiske ord
for å skremme bort ordinære mennesker.
Høyreekstrem? –
Det kan være vanskelig å vite hva «høyreekstrem» betyr i enkelte sammenhenger:
– Er det antisemittisme, som hører best hjemme på venstresiden i dag som 1940?
– Eller er det holdningen hos muslimer?
– Eller handler det om lavere skatter, en sterkt redusert offentlig sektor, og en styrket privat sektor?
– Eller ønsker de en totalitær stat som de selv kan bestemme over?
«Høyreradikal», «antisemittisk»,
«nazi», «hvitnasjonalist», «rasist»
er ord, uten spesifikasjoner
og bør ignoreres
dersom de brukes som magiske ord
for å skremme bort ordinære mennesker.
Urimelige regler:
F.eks. hvis en fagmann
utfører arbeid i tråd med eget fag
på egen eiendom
må han allikevel betale
moms til staten for jobben.
Håndverkere –
som utfører arbeid på egen eiendom er momspliktig.
Det må betales moms til staten for kostnaden av arbeidet.
De som ikke betaler i forkant kan bli ilagt straffemoms.
– Reglene sier at dersom en snekker
bygger et hus så vil han normalt
motta betaling for dette.
Dette er moms-pliktig.
– Men dersom han bygger et hus for seg selv,
får han ingen lønn,
men han må allikevel betale moms til staten for det
som normalt ville ha vært oppgjøret.
Mange sosialister beundrer «noe som er større enn individet».
– I fascistenes tilfelle er det staten,
herav det kjente fascistiske uttrykket «staten er alt, individet er intet».
(Legg her merke til hvor absurd det er å påstå at individualister som er
tilhengere av kapitalisme, er fascister; de er diamentrale motsetninger.)
– I nazistene tilfelle er det rasen.
– I de mørkegrønne tilfelle er det naturen som har forrang foran individet.
Naturen blir ansett som en perfekt tilstand, mens det moderne, teknologiske,
industrialiserte mennesket er en aberrasjon, en forurensing, en urenhet i
naturens perfekte harmoni.
Både fascister og de mørkegrønne er derfor erklærte
motstandere av kapitalismen
som setter individet over både stat og natur.
Innovasjon –
Det offentlige vil aldri klare å gjennomføre
noen virkelig suksessfulle it-prosjekter
som omhandler nyskapning.
Det offentlige kan i beste tilfelle
ta i bruk etablert teknologi.
For nyskaping og innovasjon
vil det ikke eksistere noen reell motivasjon
hos de som er satt til å gjøre jobben.
Innovasjon er ikke bare noe man
kan lovregulere eller bestemme politisk.
Innovasjon krever kreativitet
og et stort fokus på kundetilfredshet.
Disse to tingene er det ikke mulig å få til i offentlig sektor.
Det er en statlig organisasjon som deler ut støtte oppstartsselskaper.
For å få støtte der må man igjennom en byråkratisk prosess.
og denne vil favorisere de som står på god fot med politikere og byråkrater.
En gruppe mennesker skal avgjøre hva som er liv laga,
og drysser statlige midler over disse.
Problemet er at statlig subsidierte oppstartsselskaper
konkurrerer mot de som får avslag og må klare seg selv.
Gründere med statens økonomiske muskler i ryggen får et fortrinn i markedet.
Det gjør livet ekstra vanskelig for de med gode ideer
som ville slått an i markedet,
men ikke slo an i Innovasjon Norge.
Hele ideen rundt Innovasjon Norge bør skrapes.
Det er ikke staten som skal bestemme hva som er en god ide eller ei.
Hvorfor skal noen belønnes fordi de er flinke til å sende søknader?
Innvandring –
I Norge har alle som er her lovlig
krav på en mengde tilbud fra det offentlige:
Bolig. Mat. Klær.
Dekning av utdanningskostnader.
Trygd.
Pensjoner. Osv.
Dette er dyrt for staten.
For å spare utgifter må noen nektes å komme hit.
(Enhver kan bli en stor utgift for det offentlige.)
Så pga. dette sier staten
til en rekke mennesker som er (ulovlig) i Norge
at «dessverre, vi har ikke råd til å gi dere en høy levestandard i Norge,
så dere må reise hjem til ufrihet og fattigdom og nød og elendighet».
Da kan man kanskje tenke seg at disse «ulovlige» vil svare at
«men jeg vil ikke ha noe fra staten,
jeg kan skaffe meg en jobb og klare meg på egen inntekt!»,
hvorpå staten sier at dette er ulovlig
(det er ikke ulovlig å klare seg på egen inntekt,
men man kan ikke reservere seg mot det offentlige sikkerhetsnett
og de statlige støtteordninger som skal sikre alle i Norge).
Så fordi vi ikke kan gi alle
som kommer hit en høy levestandard på statens bekostning
skal et stort antall mennesker
sendes ut av landet eller nektes å komme hit
selv om de er villige til å arbeide.
–I et system hvor det ikke er statlige støtteordninger,
bør alle som vil jobbe få lov til det.
Da vil de som kommer hit være med på å øke velstanden.
Dette i stedet for slik det er idag
hvor noen av dem som kommer
blir en belastning for alle som jobber produktivt.
– Løsningen er å avvike velferdsstaten.
I et system hvor man ikke har rett til å få noe fra det offentlige
(bortsett fra beskyttelse mot kriminelle)
vil enhver som kommer hit arbeide for å forsørge seg og sine,
og enhver som kommer hit
vil da være med på å øke velstanden.
Da vil det aldri bli noe behov
for å sende folk tilbake (dersom de ikke er kriminelle).
I velferdsstaten vil stadig flere ble en belastning,
og i det lange løp er dette ikke bærekraftig.
Kombinasjonen av velferdsstat
og liberal innvandringspolitikk
er derfor umulig; én av dem må vike.
– Innvandrere fra Vesten og Øst-Europa
gir økte inntekter til det offentlige de første årene.
Det er fordi de gjerne ferdig utdannet
og går rett i jobb når de kommer til Norge.
På kort sikt belaster de ikke offentlige budsjetter
med kostnadene knyttet til barndom og alderdom.
Problemet er at disse også over tid
blir som nordmenn flest og de blir også syke og gamle.
– Innvandrere fra lavinntektsland
innebærer høyere kostnader enn inntekter
både på kort og lang sikt.
Det er pga. lavere yrkesdeltakelse,
lavere skattbar inntekt
og at de får mer overføringer enn andre.
En gjennomsnittsinnbygger i Norge
bidrar med mindre inntekter
enn han eller hun får igjen
i form av velferdstjenester og overføringer.
Det er oljeinntektene som gjør dette mulig.
Når antall innbyggere øker som følge av innvandring,
blir det flere å dele oljeformuen på.
Dermed blir innvandring et underskuddsforetak over sikt.
Det er ikke en varig løsning
når hvert menneske genererer flere utgifter enn inntekter.
Løsningen på alle problemer av denne typen
er å avvike velferdsstaten.
I et fritt system lønner innvandring seg.
Om det kommer flere mennesker til et land
for å jobbe vil det øke produksjonen,
og velstanden i landet vil stige.
Typiske eksempler er USA på 1800-tallet, og Hong Kong.
Men med innvandring til velferdsstater er det annerledes.
Det som gjør at innvandring til velferdsstater over tid ikke lønner seg
er at etter hvert får innbyggerne krav
på så mye goder fra det offentlige
at regnestykket til slutt vil gi minus,
dvs. innbyggerne har produsert mindre enn de forbruker.
Problemet er ikke innvandring, men tilbudene fra det offentlige.
Velferdsstaten er et tapsprosjekt.
– Et annet eksempel er skolen.
Her brukes det mer og mer penger,
det blir flere og flere ansatte
(lærere og administratorer),
det blir flere ansatte pr. elev,
men kvaliteten på de elevene
som fullfører blir dårligere.
Skolens formål er å gi barn
og unge kunnskap og innsikter
som de trenger i livet,
men det er opplagt at her fungerer
dagens skole ikke veldig godt,
til tross for at det brukes svært mye penger.
Disse vil derfor være mindre produktive i voksenlivet
enn de kunne ha vært
dersom de hadde fått en god utdannelse,
noe de ville ha fått i private skoler
som måtte konkurrere om elevene.
– Infrastruktur som f.eks. veier:
Formålet er å sikre at folk enkelt og greit kommer dit de skal når de skal.
Men dagens veier er dyre og dårlige
og er i sentrale strøk ofte plaget av køer;
togene er ofte forsinket,
noe som er til stor plage for alle
som bør komme tidsnok på jobb og som er avhengige av tog.
– Helsevesenet:
vi har sommel og rot, og det er fortsatt helsekøer.
Videre brukes det mye penger på
forskning/behandling av «kule» sykdommer
som rammer få (AIDS),
og det brukes mer penger på sykdommer
som rammer menn (hjerte kar)
enn på sykdommer som rammer kvinner (fibromyalgi).
Mange blir værende syke og kan ikke arbeide.
Andre prioriteringer ville ha ført til en mer produktiv effekt.
– Videreutdanning:
det utdannes alt for mange akademikere, og for få håndverkere.
Elektrikere og rørleggere og snekkere og murere
er langt mer produktive enn sosiologer og kunsthistorikere.
Lærlingeordningen fungerer svært dårlig.
– Trygdeordningene:
de skulle hjelpe folk som ikke kan arbeide,
eller folk som i en midlertidig ordning ikke kan arbeide.
Men i dag har vi mer enn 600 000 mennesker
i arbeidsfør alder som går på trygd,
og det er vanskelig å tro at alle disse
har så liten arbeidsevne som tallene tyder på.
Poenget er ikke at innvandring ikke lønner seg.
Poenget er at ingenting i velferdsstaten lønner seg over tid.
Dette har å gjøre med at velferdsstaten
innebærer at politikerne for bli valgt
må love mer og mer til velgerne:
«stem på meg så skal staten gi deg …»
Men alle disse tilbudene må finansieres,
og derfor må skatter og avgifter økes hele tiden.
Og skattene og avgiftene er det reellt sett bare de produktive som betaler,
og de betaler på den måten at de får mindre igjen for sin produksjon.
Dette føre til at produksjon blir mindre og mindre lønnsomt,
mens det blir mer og mer lukrativt å bare motta ytelser fra det offentlige.
Det er derfor alt ved velferdsstaten over tid vil være tapsprosjekter.
I en fri økonomi; uten reguleringer og uten støtteordninger;
vil markedsmekanismen sørge for at alle prioriteringer
skjer slik at de blir mest mulig effektive.
I velferdsstaten er denne effektive mekanismen satt ut av spill,
og prioriteringene skjer etter hva som på kort sikt kan gi politikerne mest stemmer.
Islamistene –
Det store flertallet av islamister er moderate.
De driver ikke med terror eller går til angrep på jøder.
De lever fredelige og rolige familieliv,
og er stort sett høflige og snille og greie.
Og de er gode naboer.
– Noen mener at kritikk av islamisme er islamofobi.
De mener at det er rasistisk og hatefullt å skjære alle islamister over en kam.
– Andre mener at
hva de moderate islamister måtte mene,
føle og gjøre er revnende likegyldig for vurdering av islamismen som ideologi.
Om de fleste islamistene er moderate hjelper ikke det terrorofrene.
Historien har vist at det ikke er de moderate
som styrer utviklingen,
men de radikale ytterpunktene.
De ytterliggående setter standarden
som det moderate flertallet dilter fårete etter.
Moderate islamister kan ikke legitimt brukes
til å skjerme islamismen for kritikk.
Det er ikke nazifobi å være kritisk til nazismen,
selv om det helt sikkert finnes mange moderate nazister også.
Det er ikke islamofobi å være kritisk til islam,
selv om det helt sikkert finnes mange moderate islamister også.
Islamismen er anti-semittisk.
Islamismen er totalitær, med begrenset ytringsfrihet, trosfrihet og ideologisk frihet.
Radikal islam er den opprinnelige islam slik Muhammed preket.
Radikale muslimer er muslimer som ønsker å gå tilbake til røttene.
Jarlsbergost –
Det koster 90 kr/kg å produsere Jarlsbergost i Norge.
I 2011 ble det bare til USA eksportert 6733 tonn
til en gjennomsnittspris på 34,55 kr/kg.
Norge taper følgelig ca. 55 kr/kg som blir eksportert.
Bare på eksporten til USA tapes ca. 370 millioner kr.
Totalt eksporttap til alle markeder er ca. 770 millioner kr.
Fjerning av eksportsubsidiene
vil føre til en årlig reduksjon av 2000 årsverk i norsk melkeproduksjon,
eller ca. 385000 subsidie-kr/årsverk.
Svenskene kan kjøpe Jarlsbergost
i sine dagligvarebutikker for 51,36 NOK/kg.
I Norge koster det 147 NOK/kg med skorpe.
Tine fremstiller salg av Jarlsbergost
til utlandet som en eksportsuksess.
I realiteten er det et sterkt
tapsbringende «gavesalg».
– Dette blir kanskje ordnet opp i ved
«neste reform» av
landbrukspolitikken,
prispolitikken,
eksportpolitikken,
handelspolitikken,
distriktspolitikken
og u-hjelpspolitikken.
– Eller kanskje blir det enda flere forviklinger
i det norske systemet av
reguleringer, støtteordninger, subsidier,
kvoteordninger,
løyveordninger,
tvungne overføringer, osv?
Jordbruk –
Bøndene forhandler og krever mer penger fra staten.
Dette kan skje ved at:
– Direkte overføringer økes.
– Prisen på landbruksvarer i butikkene økes.
– Konkurranse fra utenlandske bønder begrenses
med importbegrensning og øket toll.
Toll gjør utenlandske varer dyrere.
Alle landbruksproduktene kunne vært opptil 50% billigere
hvis man kunne importere maten fritt fra Sverige, Danmark og andre land.
Sosialisme er
«tvangsarbeid
som man ikke
gjør frivillig».
Kapitalismen
er basert på individets eiendomsrett og frivillig verdibytte.
Kapitalismen går ut fra at alle har et lite kakestykke,
og gjennom å gjøre biten større
bidrar den enkelte til å også
gjøre de andres biter større,
gjennom frivillig verdibytte
ihht. rasjonelle regler
basert på fri vilje og
individets eiendomsrett.
– Sosialismen tror
(i likhet med barn, parasitter og tjuvpakk som ikke produserer noe)
at det finnes en stor kake som det gjelder å få mest mulig av.
Kapitalismen får skylda
for noe som sosialismen har skylda for:
– Kapitalimen får skylda for bedriftsutflytninger.
(Årsaken er ikke generøse velferdsordninger,
kunstig høye lønninger
og politisk begrenset arbeidsinnvanding.)
I et kapitalistisk samfunn
ville man ikke hatt den voldsomme
utflyttingen av bedrifter fra Vesten til Østen,
fordi det ville ikke vært minimumslønninger og
begrensing på arbeidsinnvandring.
– Kapitalismen forutsetter
frivillig samarbeid mellom mennesker.
Det hadde kanskje vært mye enklere
dersom man hadde kalt kapitalisme for
«frivillig samarbeid»
og sosialisme for
«tvangsarbeid som man ikke gjør frivillig».
– Så lenge et finansielt system opererer i et «velferds»-samfunn,
under en sentralbank med utstedte byttemidler uten reell verdi,
kan det ikke være laissez-faire,
og bør derfor ikke omtales som kapitalisme.
Keynesianismen –
er en økonomisk teori som
ble oppfunnet av den britiske økonomen John Maynard Keynes (1883-1946).
– I nedgangstider skal Staten pådra seg gjeld
og låne penger i banken,
som brukes til offentlige ansettelser og offentlig forbruk.
Dette øker konsumet og skaper liv i økonomien.
Bedriftene kan ansette folk,
og Staten får inn mer penger i skatt,
som de kan bruke for å tilbakebetale lånet.
Dette liker reguleringskåte politikere å høre,
og teorien er gått over til å bli en politisk ideologi
med tro på at Staten kan regulere konjunkturene,
skape evig økonomisk vekst, stabilitet,
full sysselsetting og god velferd,
også i dårlige tider.
– Etter at økonomien er kommet på fote igjen
skal Staten slutte å stimulere etterspørselen.
– Feilen er at det er ikke forbruket
som primært driver økonomien.
Det som primært driver økonomien
er verdiskapning, produksjon, arbeid.
Stimulering av forbruk,
mens produksjon bremses,
kan ha uheldige følger.
– Stimulansepolitikk i krisetider
hindrer nødvendige omstillinger i økonomien
og skaper ulønnsomme investeringer.
– Det blir vanskelig å avskaffe byråkratiet
som er blitt etablert for å administrere
statlig intervensjon.
– Det må legges betydelig vekt
på tilbudssiden i økonomien,
og der hjelper ikke Keynes.
– Keynes glemte også
å ta i betraktning den politiske konteksten.
Folkevalgte politikere
gjør ikke den nødvendige innstramming i oppgangstider.
Over tid vokser imidlertid både staten og statsutgiftene.
– Den keynesianske ide
innebærer at man kan skape velstand
ved å sette i gang meningsløse prosjekter.
Som f.eks. bygging av pyramider
eller graving av hull i bakken
for så å fylle dem igjen.
Selv folk med professortitler
og Nobelpriser i økonomi tror på dette,
altså at ødeleggelse
kan fremme velstand.
– Feilen disse økonomene begår
er kjent som «the broken window fallacy».
Løsningen er å:
– ha stabile penger (gullstandard).
– la folk få beholde sine penger selv.
– la staten kun drive med de legitime statlige oppgavene
(politi, rettsapparat og det militære).
– la private ta seg av alt annet,
uten innblanding i form av skatter og avgifter
og regler og lover og forordninger
og rundskriv og konsesjoner,
som gjør at alt blir langt tregere og mindre effektivt
enn det ville ha vært uten statlig innblanding.
– Keynesianismen har dominert
som økonomisk teori fra 1930-tallet.
Forestillingen er at høye skatter,
handelsbegrensninger statlig konsum,
statlig kontroll med naturressursene
og pengetrykking til statens fordel
er økonomisk gunstig.
Kognitiv dissonans –
Etter at venstreorienterte ideer har skapt kaos i økonomien og kulturen,
vil folket forsøke
å beholde grunnideer som
kollektivisme, altruisme og irrasjonalitet.
– De vil ikke velge frihet som et alternativ,
men søke en sterk mann som de tror kan ordne opp.
– Folket bytter ikke ut ideer som skaper kaos,
men vil bare ha en sterk mann som kan ordne opp;
uten å skifte de grunnleggende ideer.
– Problemene kan imidlertid bare løses ved rasjonelle ideer, slik som;
individualisme, rasjonell egoisme, fritt næringsliv, frihandel, rettsstat;
og individuell frihet som følge av dette.
Kollektivister hevder at individet må underkaste seg kollektivet til beste for fellesskapet,
uansett hva slags kollektivisme det er de søker å påtvinge deg akkurat nå.
Kollektivister mangler evnen til prinsipiell tenkning.
En kollektivist kan ikke på prinsipielt grunnlag avvise tvang,
ettersom han selv er for tvang
mot en eller annen gruppe fredelige mennesker.
Han kan bare med pragmatiske (skiftende) argumenter vise til
gud, politikk, kultur eller et flertall av mennesker;
et flertall av pistoler eller en eller annen form for makt,
som gir ham det han føler er en moralsk rett til å initiere tvang.
Det kan virke som om nesten absolutt alle mennesker på jorda (99%) er kollektivister.
Det normale er altså å være kollektivist.
Å fri seg fra kollektivisten
krever et svært sjeldent fenomen;
– nemlig rett tenkning.
Konservative mener
at alt som skjer er til
det verre, og derfor er
det i
konservatismens
interesse at det skjer
så lite som mulig.
Konservative –
tar utgangspunkt i respekten for tradisjoner,
og for den visdom og klokskap som ligger i nedarvet
tro og tenkemåte,
sed og skikk,
lover og institusjoner.
– Konservative har derfor en dyp frykt
både for høyre- og venstreradikalere
som føler seg sterkere knyttet
til teorier om tusenårsriker
enn til alminnelige mennesker
og deres hverdagsbekymringer.
– Konservative bruker iblant retorikk
som kan gi inntrykk av at de går inn
for økt individuell frihet
ved å redusere skatter og avgifter,
privatisere, deregulere, osv.
Men det blir som regel med praten.
Når de er i posisjon svikter de
og fortsetter den samme politikken
sosialdemokrater før dem har ført.
De fortsetter med flere reguleringer,
merkverdige støtteordninger,
subsidiering av ting de liker, osv.
Kontantstøtte –
I utgangspunkt var det en stor skjevhet;
–
de som hadde barna i barnehagen fikk store subsidier,
mens de som oppdro sine barn selv hjemme
ikke fikk tilsvarende støtte.
– Pengene som det offentlige deler ut
kommer fra skattebetalerne;
Som betyr at man betaler
en del av kostnadene ved barnehageplassen direkte,
og en del indirekte via skatteseddelen.
– KrF ville utjevne dette,
ikke ved å fjerne subsidiene til barnehagene,
men ved å gi en direkte støtte
til de foreldrene som var hjemme med barna.
Dette er opphavet til det
som kalles «kontantstøtte».
Ordet ble brukt for å beskrive prosesser
som følger betydelige teknologiske og økonomiske nyvinninger,
der disse erstatter eksisterende løsninger
og ødelegger for dominerende aktører
i et eksisterende marked.
I sosialistsamfunnet
er det så lite kriminalitet at
politiet stadig må finne opp nye grupper kriminelle.
– Vi er egentlig kriminelle alle sammen.
– Det gjelder bare å overvåke hver borger grundig nok,
så skal det alltids være noe å sette fingeren på.
Kriminalitet –
er lovbrudd begått i en stat med et lovverk og et rettsapparat.
I sosialismen skyldes kriminalitet materiell fattigdom.
Sosialdemokratenes «kriminalitetsbekjempelse» består
derfor i lave straffer
og massevis av sosiale goder til kriminelle.
– For noen er det kriminelt å selge alkohol i en butikk etter kl. 20,
mens for andre er det kriminelt å la flagget henge ute over natta.
– De fleste er enige om at tyveri,
fysisk mishandling og drap er kriminalitet,
men andre mener også at
homofili, prostitusjon, narkotika og gambling
også er kriminelt.
Hva er egentlig kriminalitet?
– Ekte kriminalitet er handlinger
som innebærer initiering av tvang mot andre mennesker.
Dette er i samtlige tilfeller det samme som vold:
Et overgrep fra et individ eller gruppe mot et annet individ eller gruppe.
Hvis noen truer med å skade deg
hvis du ikke gir dem lommeboka di,
da blir du og din eiendom utsatt for tvang.
– Hvis en gruppe med mennesker frivillig
sitter og spiller poker for penger,
da foregår det ingen krenkelse av noen individer.
Likevel blir begge deler definert som kriminalitet i dagens samfunn.
Ser du den grunnleggende forskjellen mellom de to eksemplene?
Kritiserte land –
På toppen av de land sosialistene kritiserer er:
– Ikke Nord-Korea.
– Ikke Saudi-Arabia.
– Ikke Iran.
– Ikke Afghanistan.
– Ikke Zimbabwe.
– Ikke Syria.
– Ikke Venezuela.
Men Israel og USA.
Svaret er at sosialister
alltid holder med den de oppfatter
som den svake part
og alltid kritiserer
den som de oppfatter
som den voksne, sterke ansvarlige part.
Sosialister kritiserer ikke
arabiske stater, afrikanske stater eller Nord-Korea
fordi de ser på disse som halvaper
som ikke kan noe bedre, stakkar.
Det å kjefte på dem
blir som å kjefte på små barn som skriker.
Sosialister kritiserer derimot Israel og USA,
ikke fordi de er så onde,
men fordi de er så siviliserte.
De stiller rett og slett høyere krav til dem.
Kritisk tenkning –
skal brukes til å bekrefte riktig konklusjon.
(Og ikke til å vurdere om konklusjonen er riktig.)
Dersom resultatet av den selvstendige og kritiske tenkningen
ikke stemmer forventningen,
bør den legges i en skuff og glemmes.
Selvstendig, kritisk tenking
er bare verdifull i den grad
det bringer oss framover i konkurransen med andre.
Hvis den fører til konklusjoner
som er upopulære i samfunnet,
tjener den ikke til det formål den er til for;
og da bør den undertrykkes,
på samme måte som alt annet
som kan virke negativt på vår egen posisjon.
Landbruk –
er fellesbetegnelse for primærnæringer hvor
jorden foredles til kulturplanter eller beite.
Støtteordningene er komplekse
og ingen har full oversikt.
Ingen er fornøyde.
Utvalget av landbruksvarer i norske butikker er dårlig og maten er dyr.
– Sosialister sier at vi i Norge har så høye priser
for å sikre bosettingen i distriktene.
Til det er å si at det er moralsk galt å tvinge alle nordmenn
til å betale mer for maten
fordi noen vil bo i distriktene.
Å bo i distriktene har fordeler og ulemper.
Vurderingen av dette bør være opp til den enkelte.
Å tvinge befolkningen til å gjøre det mer attraktivt å bo i distriktene
ved å subsidiere lønnen til noen av de som arbeider der er umoralsk.
Hvis noen vil bo i distriktene frivillig
må de gjerne gjøre det,
men det er galt å tvinge noen til dette.
(Skatter og avgifter fra statens side er uttrykk for tvang).
– Sikkerhetspolitikk.
Sosialister sier at vi i Norge har så høye priser
for å ha en beredskap mht. matvareproduksjon.
– Sosialister argumenterer
at mat er billig ift. norske lønninger.
fordi vi bare bruker 10% til mat.
Men det er et ugyldig argument.
Når en blir rikere må en nødvendigvis bruke mindre %-andel til mat.
Det er en fysisk grense for hvor mye en kan proppe i seg.
Å ha en beredskap
som baserer seg på at vi skal bli utsatt for en langvarig blokade
som gjør at vi ikke kan importere mat fra utlandet
i en så lang periode at vi må dyrke maten selv er feilslått.
På den annen side;
dersom noen frivillig vil arbeide for dette
så har de all rett til det,
men det er galt å tvinge noen med på det.
– Landbruket bør
dereguleres fullt ut,
alle støtteordninger må opphøre,
alle importrestriksjoner må opphøre,
og alle statlige restriksjoner på bøndenes næringsdrift må opphøre.
1986–1988. Støttenivået var rundt 70%.
Bøndene fikk over 4 ganger så høy pris
sammenlignet med verdensmarkedet.
1995-1997. Støttenivået var rundt 66%.
Bøndene fikk 2,53 ganger så høy pris
sammenlignet med verdensmarkedsprisene.
2000. 68000 bønder.
11 milliarder kr til bøndene over statsbudsjettet.
2008-2010.
Bøndene fikk 1,91 ganger så høy pris sammenlignet med verdensmarkedet.
2010. 61% av bøndenes inntekter stammer fra støtte.
Støttenivået er verdens høyeste.
18% er gjennomsnitt for industrialiserte land.
Samfunnets støtte til norsk landbruk utgjorde 2,744 milliarder €
(22 milliarder kr etter en €-kurs på 8kr).
2010.
Bonden fikk 4,43 kr/liter for melka.
Forbrukeren måtte ut med 15,11 kr
i butikk for den samme literen.
Mellomleddene øker prisen.
2012. 46000 bønder.
11 milliarder kr til bøndene over statsbudsjettet.
Det fremstilles som om bøndene, relativt sett,
stadig får mindre fra skattebetalerne,
men det hoppes elegant over
at antall bønder har sunket.
Statens tilskudd skulle derfor vært redusert
med nesten fire milliarder kr.
Paradokset er at bøndene får 11 milliarder kr årlig,
og likevel er matprisene høyere enn de burde være.
Pga. det høye kostnadsnivået i Norge,
ønsket om å bevare bosetting i utkanten
og en rekke reguleringer av landbruket,
sitter bonden likevel igjen med langt mindre
for ett års arbeid enn folk flest i Norge.
PSE (produsent-subsidie-ekvivalenter)
er en måleenhet som uttrykker verdien
av alle politiske tiltak
som påvirker bondens økonomi.
I hovedsak tilskudd fra
statsbudsjett og tollvern
som gir mulighet til
å ta ut høyere priser
enn ellers i markedet.
Landbrukspolitikk –
i Norge kan sammenlignes med et kommunistregime.
Tenk på et scenario der Staten regulerte:
– Antall sofaer møbelfabrikkene kan produsere pr. år.
– Hvor mye fabrikkene skal tjene pr. sofa.
– Hvor mye forbruker skal betale for sofaen.
Det ville bli definert
som et kommunistisk system
der det offentlige regulerer alt.
I norsk landbrukssektor
er det et slikt system
som nesten alle politiske partier støtter.
I jordbruksavtalen er det nøye definert
hvor mye en bonde skal få betalt for
en liter melk, ett kilo egg,
ett kilo kjøtt osv.
I et marked er det vanlig
at dersom en har overskudd
på en vare så settes prisen ned.
Når landbrukssamvirket
har overskudd på egg knuses disse
og kastes på dynga
heller enn å komme forbrukerne
til gode til rimeligere priser.
Bøndene bør bli fri
til å produsere det de vil
og så mye en vil.
Det er på tide å gi bonden eiendomsretten tilbake,
og gi unge som i dag vurderer
å overta gårdsbruk fremtidsmuligheter
til å bli selvstendig næringsdrivende
som kan utnytte egen eiendom,
og ikke leilendinger av staten
der inntektene blir servert over statsbudsjettet.
Hvorfor skal bønder utsettes for et system
som sofaprodusenter, kjøkkenprodusenter, skipsverft
og annen næringsliv i Norge
ikke ville tolerert?
Jarlsbergost til utlandet subsidieres.
For hver liter melk som drikkes betales 39 øre til subsidiering av osteeksport.
Prosenttoll på drikkemelk
hindrer import av melk
med en tollsats på 388%.
Lederlønninger –
Dersom en bedrift er beskyttet mot konkurranse
pga. statlige regler,
eller mottar støtte fra staten,
er det urimelig at lederne
får spesielt høye lønninger.
Det er urettferdig at man får høy lønn
i en stilling som er beskyttet av staten mot konkurranse.
Dersom man skal koble disse to tingene sammen
– ledere har en vanskelig jobb og fortjener høy lønn,
og det er urettferdig at man får høy lønn i en stilling
som er beskyttet av staten mot konkurranse
– blir konklusjonen at det eneste rettferdige
er at alle typer bedrifter bør privatiseres,
og at ingen typer virksomheter beskyttes av staten.
Så lenge staten i meget stor grad regulerer økonomien
og beskytter noen utvalgte aktører,
vil det være god grunn til å reagere
på urimelige lønnsforhold,
Løsningen er deregulering og privatisering.
Løsningen er ikke å sette ned lederlønningene.
Levealder –
Et helsevesen organisert som i Nord-Korea eller Sovjetunionen
vil ikke føre til massedød, epidemier og en kronisk syk befolkning.
Grunnen er at helsevesenet når alt kommer til alt,
ikke er særlig viktig.
Den private matproduksjonen
har løftet folk ut av fattigdom
og dramatisk økt levealderen.
Leger og behandling
er en av de største kildene
til sykdom og død.
– De fattige brukes som moralsk
utpressingsmiddel for å rettferdiggjøre
skyhøye skatter, autorisasjoner og reguleringer.
Har en person råd til mat
har han høyst sannsynligvis også råd til
det aller meste av effektiv behandling
som helseindustrien har å tilby.
– Hvis hele helsevesenet ble privatisert
ville det omtrent ikke påvirke folkehelsen og levealderen.
Kostnadene med helsevesenet ville gått ned.
(Men folks lommebøker ville bli mye tykkere.)
Hvis man eliminerte statlige reguleringer og autorisasjonsordninger
ville man fått ordentlig konkurranse fra uortodokse leger.
Det engelske ordet
«classical liberal»
blir brukt i betydningen
liberalist på norsk.
– For å gjøre det
hele komplisert så
betyr det engelske
ordet «Liberal»
venstreorientert på norsk.
Liberalisme –
er et sett grunnregler
om at tvang mot mindretallet er feil
og statens eneste oppgave
er å beskytte kontrakter og beskytte individet
mot overgrep utenfra, fra staten eller fra andre.
Staten skal
være regelgiver og dommer,
– ikke spiller.
Liberalismen er den
ekte høyresiden og
ønsker et absolutt
minimum av offentlig
sektor og innblanding;
– og mest mulig
individuell frihet.
Liberalismen –
dreier seg om fredlig samarbeid og sameksistens.
Har liberalismen fått stort gjennomslag?
– Ja.
Statlig monopol på radio og TV er opphevet.
Butikkene har romsligere åpningstider.
Man kan reise fritt over landegrensene.
Valutaoverføringer mellom land er enklere enn før.
– Nei.
Nærmere 100% statlig eierskap i firmaer
som f.eks.
Statkraft, NSB, Kommunalbanken, Mesta, Flytoget, Entra Holding, Posten, Electronic Chart Centre, Store Norske Spitsbergen Kullkompani.
Store eierandeler i:
Telenor,
Norsk Hydro,
Aker Kværner,
Nammo,
Cermaq,
DNB, SAS,
Statoil,
Kongsberg Gruppen.
Pluss 100% i offentlig skole og helseapparat.
– Dersom liberalismen hadde hatt fullt gjennomslag
hadde alle disse prosentene vært null.
– Liberalismen sier at staten kun skal beskytte borgernes frihet,
dvs. kun drive politi, rettsapparat og det militære,
og at alle andre oppgaver skal drives av private:
– Staten skal være regelgiver og dommer, ikke spiller.
Liberalister –
vil ikke at staten skal være en landeier,
men en beskyttelsesorganisasjon.
Staten skal ha en og bare oppgave,
nemlig å beskytte individets rettigheter,
altså individets selvbestemmelsesrett
over egen kropp, liv, inntekt og eiendom.
– De påstår å være tilhenger av et fritt samfunn;
dvs. et samfunn der rettigheter respekteres (retten til liv, eiendomsretten).
– De hevder at det finnes mange forskjellige filosofiske begrunnelser for dette synet.
Det er grunnen til at ikke-aggresjonsprinsippet benyttes som aksiom.
Libertarianere mener at det er mange ulike veier til friheten.
Libertarianerne hevder at man kan ha politiske standpunkter
uten å forankre dette i et filosofisk grunnsyn.
Grunnen til at det finnes så mange ulike standpunkter blant libertarianerne
er nettopp at de har ulike filosofiske grunnsyn.
– Libertarianere glemmer konteksten.
De mener at rettigheter gjelder i alle sammenhenger.
F.eks. samme rettigheter både for voksne og barn.
Libertarianere ignorerer også rettighetshierarkiet.
F.eks. mener liberalister at retten til liv
trumfer rettigheten til eiendom.
– Enkelte libertarianere hevder endog at dyr har rettigheter.
De overser det faktum at mennesker har rettigheter
fordi mennesket besitter evnen til fornuftig tenkning
og derfor har muligheten til å utføre arbeid på lang sikt;
dyr har ikke evnen til fornuftig tenkning,
de kan derfor verken respektere rettigheter
eller utføre arbeid på lang sikt.
– Libertarianere forstår intet av de
metafysiske, epistemologiske
og etiske begrunnelser
for et fritt samfunn.
– Liberalister mener at frihet må defineres,
beskrives og forsvares
innenfor en fullstendig
og eksplisitt filosofisk ramme.
Mennesker har kun
én hjerne.
Om folk er opptatte
med noe meningsfullt,
så er det det som
fyller tanker og sinn.
Er de ikke opptatte,
kan noen lage bråk
basert på religion
og ideologi.
Likhet
–
Ideen om likhet er vel delvis basert på sosialistisk hjernevask.
– LO gir hvert år store beløp til Arbeiderpartiet.
– Bondelaget gir til Sp.
– NHO gir til Høyre.
– Enkelte forretningsmenn gir til borgerlige partiene, osv.
Dette skjer fordi de ønsker en viss innflytelse
over poltikken.
Avgåtte politikere ansettes i PR-bransjen
for å gi tips og råd
til som vil påvirke politikere
som fortsatt sitter i maktposisjoner
og som skal fatte vedtak
som i stor grad påvirker bedrifter.
I et samfunn hvor staten styrer og regulerer økonomien,
vil det alltid være enkelte aktører i næringslivet
som ønsker å påvirke politikerne
for å få dem til å fatte beslutninger
som reduserer skadevirkningene
av reguleringer for deres virksomheter.
Politikeres beslutninger
har store virkninger for mange aktører.
At noen da vil påvirke
beslutningstagerne er
som forventet.
Korrupsjon.
Hvis slike støttetiltak skjer ulovlig er dette korrupsjon.
Jo mer regulert økonomien i et land er, jo mer korrupsjon er det.
Problemet er at staten har tatt til seg retten
å regulere økonomien og næringslivet.
Dersom staten ikke hadde hatt noen adgang
til å regulere næringslivet
ville denne type korrupsjon ikke oppstått.
Mao, korrupsjon er noe
som nødvendigvis finnes
i en regulert økonomi.
Regulering av økonomien
er derfor en forutsetning
som fremmer lobbyvirksomhet og korrupsjon.
Økonomien bør være fullstendig
fri uten statlige reguleringer.
Det bør være fullstendig fri handel;
– uten konsesjonsordninger,
– uten løyveordninger,
– uten reguleringer,
– uten kvoteordninger,
– uten statlige godkjennelsesordninger,
– uten subsidier,
– uten avgifter,
– uten skatter, osv.
En fri økonomi er det eneste system
som kan hindre korrupsjon.
En fri økonomi er også det eneste grunnlag
for et fredelig samfunn
preget av harmoni og velstand.
Dvs. å ødelegge det bestående samfunnet
ved å sette grupper opp mot hverandre,
og så bygge opp et sosialistisk utopia
på asken og ruinene av det gamle.
Massene ligner
i det ytre tigeren,
men de har fårets hjerte,
og deres hjerner er
et uryddig vev av tråder.
Massene tror
at frihet er
retten til
umåtelige
nytelser.
Massene –
er en blind ustadig og ulydig makt,
fullstendig uten forstand og dømmekraft,
og vakler viljeløst snart mot høyre og snart mot venstre.
– Ledelse fungerer ikke fordi de har en horisontal kultur.
Overlatt til seg selv
utmattes massene ved
uenighet, fiendskap, krig, hat, misunnelse, sult og savn.
– Massen definerer frihet
som retten til å gjøre
det loven tillater.
– Mange starter med
et galt utgangspunkt,
et usant premiss om virkeligheten,
og begynner å arbeide som om det er sant.
Ineffektiv produksjon
skaper mange arbeidsplasser,
men veldig lite mat.
Mat –
er det viktigste velferdsgode; Mye viktigere enn helse og skole.
Man kan leve et helt liv
uten noensinne å ha behov
for å være innom legen.
Mat derimot må man
ha hver eneste dag,
– ellers dør man.
Likevel er det et ikke-tema i velferdsdebatten.
Ingen snakker om det i politisk sammenheng.
Mat er tilnærmet 100% privat.
– Hvorfor er det ingen i dag
som mener at all mat bør være
gratis skattefinansiert?
– Hvorfor er det ingen
som seriøst foreslår
at mat er en vare som er for viktig
til å overlate til private?
– Hvorfor er det ingen
som mener at staten bør
ta seg av matproduksjon?
– Hvorfor er det ingen
som sier at vi kan få en
mer og effektiv matproduksjon
hvis den fæle profitten fjernes.
Det er også slik at politikerne
bidrar til å gjøre maten unødvendig dyr
ved toll og skatt og moms og avgifter.
– Hvorfor er det ingen politikere
som hyler over hvor fælt dette er for de fattige?
Svar: Mat er altfor viktig
til å overlate til en byråkratisk,
ineffektiv og sløsende stat.
Alle land som har prøvd seg på
statlig sentralstyrt planøkonomisk matproduksjon
har endt opp med sultekatastrofer,
mens det i alle land der det er privat
matproduksjon har overflod.
Ineffektiv produksjon
skaper mange arbeidsplasser,
men veldig lite mat.
Ikke en eneste vestlig politiker er gal nok
til å foreslå at matproduksjon skal være statlig.
Skole, helse og de andre statlige velferdsgodene
er mindre viktige,
og samfunnet derfor
råd til å ødelegge dette.
– Man kan leve godt hele livet uten helsetjenester.
– Man kan gå gjennom hele skolen og ikke lære noe.
Det meste man lærer i skolen
er ubrukelig i jobbsammenheng.
Derfor merker de fleste ikke noe
til om helsevesenet eller skolen er dårlig,
mens alle vil merke dersom matproduksjonen ikke fungerer.
Penger er viktig for overlevelse fra 0 og opp til ca. 100 tusen kr pr. person.
– Levealderen påvirkes ikke av antall leger.
Det er revnende likegyldig om det er
en eller ti leger pr. 1000 innbyggere.
Hvis man har nok mat og god hygiene
har leger omtrent ingen effekt på levealder.
– Befolkningens levealder; Et stort helsebudsjett har ingenting å si.
Et helsevesen organisert som i Nord-Korea eller Sovjetunionen
fører ikke til massedød, epidemier og en kronisk syk befolkning
fordi helsevesenet når alt kommer til alt ikke er særlig viktig.
De essensielle tjenestene
som helseindustrien kan tilby
er enten billige eller sjeldne.
– F.eks. er antibiotika og andre standard-medikamenter billige.
– Lange sykehusopphold med store
kirurgiske inngrep er sjeldne.
– Begge er derfor billig å forsikre seg mot.
De mest helsefremmende og forebyggende tiltak
er trolig kosthold, trening og hygiene.
Maten er den viktigste medisinen i ens liv.
– Den private matproduksjonen
har løftet folk ut av fattigdom
og dramatisk økt levealderen.
De som skal styre dem er tilfeldigvis de sosialistiske supermenneskene.
De ser på seg selv som guder og på alle andre som kveg som de kan styre og stelle med som de vil.
– Mennesker er for dumme og uansvarlige
til å ta voksenavgjørelser i sitt eget liv.
De er for dumme til å skille
dyktige leger fra sjarlataner.
Og hvis de får lov til å kjøpe medisiner
uten noen form for reseptordning
kommer de til å poppe i seg piller
uten begrensning.
Mennesker –
er et produkt av naturlig seleksjon og genetikk.
Dårlige gener forsvinner under «naturlige» forhold.
Idag tar menneskene vare på hverandre.
På lang sikt kan legevitenskap og teknologiske fremskritt
være farligere for homo sapiens enn atombomber.
Nærsynte astmatikere med anlegg for depresjoner
kan oppnå full uttelling på diskotekene,
og på fødestuene.
Jo flere uheldige mutasjoner som hoper seg opp i genene,
jo hardere tiltak må til for å få fram sunne gener.
En mulig løsning
er å la alle barn unnfanges
i statskontrollerte sædbanker.
– Resonnementet er en sosialdarwinistisk gjenganger
som beror på den folkelige misvisende ideen
at seleksjon bare handler om overlevelse.
Sosialister setter likhetstegn mellom
menneskeverd og materiell velstand.
Kun når alle mennesker har like mye
penger og velstand
er alle mennesker like mye verdt.
– Det betyr at sosialisten
mener at folk som har mer penger enn andre
har større menneskeverd.
Det kommer trolig av at skatteletter
er det samme som subsidier.
– I en kollektivistisk verden er alt eid av fellesskapet,
uansett hvem som produserer verdiene.
I en slik verden betaler man ikke skatt,
men man «gir tilbake til fellesskapet».
Skattelettelser er ikke å beholde mer av fruktene av eget arbeid,
men å få mer av fellesskapets frukter.
Når alt er eid av fellesskapet er det ingen forskjell på subsidie og skattelette.
Moderniseringsavgift for jernbanen –
Når togene blir for bra,
kan det bli for lite forsinkelser,
slik at det vil oppleves en kraftig dupp i bruken av buss for tog.
Derfor må modernisering av jernbane avgiftsbelegges,
og inntektene må gå til de selskapene
som til vanlig leverer erstatningsbusser.
Offentlig virksomhet
er et eneste stort
personalproblem.
Monopol –
Offentlige monopoler
får Statens hjelp til beskyttelse
mot konkurranse via lovverket.
Det er statens monopoler
som har ført til at det ikke er
private veier,
private vannanlegg, osv.
Dersom et privat firma får monopol
betyr det bare at firmaet tilbyr
verdiskapning, varer eller tjenester
bedre eller billigere enn konkurrentene.
Private monopoler kan utfordres av andre.
Statens drift er som regel uproduktiv og lite konkurransedyktig,
og de bør ikke drive næringsvirksomhet.
Statlig aktivitet er ellers usunn og bør være så liten som mulig.
Offentlig virksomhet er et eneste stort personalproblem
preget av uløselige konflikter
finansiert av tvangsindrevne skattepenger.
Offentlige monopoler trenger ikke ta hensyn til kostelement ifbm. markedsføring,
på samme måte som konkurranseutsatte næringer.
Eksempler:
Vinmonopol.
Apotek.
Offentlig helsetjeneste.
Pensjon.
Flyplasser.
Telefonnett.
Alle er eller har vært statskontrollert.
Motivasjon –
er «det» som «forårsaker» aktivitet hos individet,
«det» som holder aktiviteten ved like,
og «det» som gir mål og mening.
Profitt motiverer folk til arbeid.
Skatt demotiverer fordi man får mindre igjen for innsatsen sin.
– Sosialistpartiet anerkjenner og omfavner varmt
at skatter virker demotiverende på folks adferd.
Dette gjelder på alle områdene
der hvor politikerne ønsker å demotivere mennesker.
Hensikten med tobakk-, alkohol-, bil-, bensin- og miljøavgifter
er nettopp å redusere visse typer adferd.
– Men når det kommer til skatt på arbeid;
– da reduseres ikke denne type adferd?
Månelanding –
Politikk i fri utfoldelse
foran mikrofonene
er ofte en rik blanding av
floskler, stand-up,
angrep på motstandere
og mer eller mindre edruelige sannheter og halvsannheter
presentert for å oppnå makt i ledende posisjoner.
Når månelandingen trekkes frem
som en sikker kvalifikasjon
blinker naturligvis varsellampene.
Den ekte høyresiden
ønsker et absolutt minimum av offentlig sektor og innblanding;
– og mest mulig individuell frihet.
Nasjonalsosialisme –
kjennetegnes av høye tollmurer og subsidier for å beskytte nasjonale interesser.
Det er bred politisk enighet om å ha total arbeidsinnvandringsstopp
for å beskytte norske arbeidere mot konkurranse fra fattige utlendinger.
Internt i landet er det sosialisme.
Men fordi sosialisme er skadelig for nasjonen,
er det også en stor grad av økonomisk frihet.
– Sosialdemokrater mener ikke at økonomisk frihet er en rett,
men de mener at det er i nasjonens interesse at næringslivet får en viss frihet
til å generere arbeidsplasser og skatteinntekter for Staten.
Nazistene –
Det store flertallet av nazistene var moderate.
De kastet ikke folk i gasskamre,
eller gikk til angrep på jøder.
De levde fredelige og rolige familieliv,
og var stort sett høflige, snille, greie
og gode naboer.
– Noen mener at kritikk av en hver form for nazisme er nazifobi.
Og at det er rasistisk og hatefullt å skjære alle nazistene over en kam.
– Andre mener at
hva de moderate nazistene måtte mene, føle og gjøre er revnende likegyldig for vurdering av nazismen som ideologi.
Om de fleste nazistene var moderate, hjalp det ikke jødene i gasskamrene.
– Historien har vist
at det ikke er de moderate som styrer utviklingen,
men de radikale ytterpunktene.
De setter standarden
som det moderate flertallet dilter fårete etter.
Moderate nazister
kan ikke legitimt brukes
til å skjerme nazismen for kritikk.
Det er ikke nazifobi å være kritisk til nazismen,
selv om det helt sikkert finnes mange moderate nazister også.
Selv om de moderate nazistene var snille
blir ikke nazismen som ideologi bedre av den grunn.
– Nazismen hadde en sterk, karismatisk leder.
– Nazistene var imperialister (lebensraum).
– Nazismen var en politisk ideologi, med lover håndhevet av staten.
– Nazismen var anti-semittisk.
– Nazismen var totalitær, med begrenset ytringsfrihet, trosfrihet og ideologisk frihet.
Det finnes ytterliggående radikale ekstremister blant nazistene.
«Norge bør hjelpe»
betyr at staten skal hjelpe,
og at de skal gjøre dette på vegne av befolkningen.
Staten skal gjøre dette ved å benytte penger tvunget fra befolkningen i skatter og avgifter.
Norge AS –
er et privat aksjeselskap
som eies i fellesskap av aksjonærene (nordmenn).
Hvert fjerde år velger disse aksjonærene
ved flertall hvem som skal administrere selskapet.
Norge er som et felleseid borettslag.
Norge er den norske stats eiendom.
– Naturressurser som oppdages innenfor landegrensene
tilhører ikke den som oppdager dem.
Derfor snakker man om «oljen vår»,
selv om svært få nordmenn har gjort noe som helst
for å finne, utvinne, transportere eller foredle oljen.
Oljen er jo vår, fordi den ble funnet på norsk sokkel.
– Venstresosialistene er mer ambisiøse enn høyresosialistene.
De vil gjøre hele verden til ett stort aksjeselskap.
–
Liberalister vil ikke at staten skal være en landeier,
men en beskyttelsesorganisasjon.
Staten skal ha en og bare oppgave,
nemlig å beskytte individets rettigheter.
Nullsumspill –
innebærer at det er en total mengde ressurser eller verdier tilgjengelig,
– og at noens økte velstand innebærer at de andres blir redusert.
En byttehandel innebærer, ifølge denne tanken,
at den ene tjener på det,
mens den andre taper.
Dette er retorikken og argumentasjonen
fra stortingspartier, politikere,
fagforeninger, oa.
Denne hypotesen er enkel å avvise,
men lever videre i beste velgående.
F.eks. kan en tenke om dette var reelt;
– hvor mye ville vi da i snitt hatt av verdier og ressurser
som 7 milliarder mennesker kontra 1 milliard for 150 år siden?
Det er et moteord som brukes av dem som er kritiske
til politikk, tenkemåter og utviklingstrekk,
som de mener er «nyliberalistiske».
– Ofte brukes ordet bare som skjellsord,
eller som en stemplingsmekanisme
som overflødiggjør en nærmere
definisjon eller argumentasjon.
I den grad ordet gis et innhold,
snakkes det ofte om demontering av velferdsstaten,
om markedskreftenes frie spill og privatisering.
Ingen personer eller politisk parti
kaller seg selv «nyliberal» eller «nyliberalistisk».
Personer og organisasjoner
som av kritikere blir omtalt
som tilhengere av nyliberalismen,
foretrekker i stedet gjerne betegnelser
som klassisk liberalisme eller
libertarianisme
om sitt eget politiske grunnsyn.
Fra 1980 til 1990 økte antall i offentlig sektor i Norge med 120000
fra 460000 til 580000 personer.
Fra 1990 til 2000 økte antall ansatte i offentlig sektor i Norge
med 135000 fra 580000 til 715000 personer.
I 2004 måtte 1,4 millioner privatansatte bære kostnaden av 2,1 millioner offentlig
ansatte, trygdede og arbeidsledige.
I sosialist-Norge var det
mao. to offentlig ansatte
for hver privatansatt.
Offentlige utgifter utgjorde 40% av BNP.
Fra 2001 til 2005 var det ingen vekst i antall ansatte i offentlig forvaltning.
Fra 2005 til 2010 har antall offentlig ansatte vokst med 50000.
Årlig offentlig forbruk har økt med 258 milliarder.
Sammenhengen er at:
økning i offentlig pengeforbruk
→ økte skatter
→ økte priser i privat sektor.
En annen sammenheng er
ineffektiv bruk av arbeidskraft i offentlig sektor
→ mangel på arbeidskraft i privat sektor
→ lønnsøkning
→ prisstigning.
AP har sitt stemmekveg i offentlig sektor
og derfor sørger partiet for at
Norge ligger på topp i antall offentlig sysselsatte.
Hva verre er – det er nesten umulig å bli kvitt dem også –
de er ansatt til den evige hvile.
– Å lage nyttige ting er en truende aktivitet på den offentlige ansatte,
det undergraver nemlig deres status.
Det å gjøre noe, er ikke så viktig som å lage regler
som begrenser det som skal gjøres.
Det edleste handling er å ikke avstedkomme noe i det hele tatt,
og særlig ikke profitt.
Handle med forsiktighet, men helst ikke i det hele tatt.
Statsansatte er arbeidsskye og vil ha ære og berømmelse i sitt arbeide,
men til dette trenger de at folk gjør mindre,
slik at det ser ut som de gjør mer.
Når en offentlig ansatt sier effektivitet,
menes tvang og tyveri som virker etter hensikten.
Den middelmådige vil ha en jobb hvis aldri avstedkommer verdiskapning,
og særlig ikke om det er resultatorientert.
– Sosialistens tale
er at alt det offentlige
bruker penger til er riktig og nyttig.
Hovedproblemet er at det offentlige
ikke har nok penger å bruke,
og dermed ikke bruker nok.
– Sosialisten skal gi etter evne.
Og det gjør dem også,
– etter evne,
(dvs. ikke så veldig mye.)
Statskonsult har beregnet at det offentlige
kan spare 40 milliarder i året kun på å effektivisere,
uten at tjenestenivået går ned.
Det er bedre å kalle det for tiltaksplasser enn arbeidsplasser.
Om en person gjør en ‹verdiløs› jobb i offentlig sektor
betyr ikke nødvendigvis at personen som arbeidstaker er verdiløs.
Det kan like gjerne bety at sjefen er håpløs
og gjør sitt beste for å sabotere arbeidsinnsatsen,
eller at det rett og slett ikke er noe mål og mening med jobben.
Kanskje hadde personen blitt lykkeligere om han hadde fått sparken,
for så å kunne få en ny jobb der han faktisk kunne føle at han bidro til samfunnet.
– Sosialismen kan kun fungere som en parasitt på kapitalismen,
eller det som på fagspråket kalles blandingsøkonomi.
Et rent sosialistisk samfunn med straff for innsats,
belønning for udugelighet og uendelig vekst
i uproduktiv offentlig virksomhet vil naturligvis gå til grunne,
og alle ender opp like fattige.
– Offentlig ansatte er
late udugelige æreløse døgeniktere,
som ikke vil ta seg en jobb hvor deres lønn betales
som følge av en frivillig handel.
Det edleste handling er
å ikke avstedkomme noe i det hele tatt, særlig ikke profitt.
Offentlige etater
har gang på gang vist
at de er gigantiske
pengesluk; og utbyttet
står ikke ift. pengene
som puttes inn. Noen
bruker mer ressurser
på å administrere seg
selv enn på oppgaven
de er satt til.
Det nytter ikke
med kun mere penger
til elefantsyke
offentlige etater.
Offentlig forvaltning –
er kommunal, fylkeskommunal og statlig
administrasjon og tjenester som f.eks. skoler og sykehus.
Ikke næringsvirksomhet.
Insentivene i offentlige systemer er slik at de typisk straffer ting som
kreativitet, innovasjon, ansvar, produksjon og verdiskapning.
– Dessuten bryter offentlige systemer
den essensielle sammenhengen mellom produksjon og forbruk
og prismekanismen blir satt ut av spill.
– Normalt må man produsere for å forbruke,
men i velferdsstaten tvinges folk til å produsere,
uten at de kan forbruke i samme grad,
mens andre får muligheten
til å forbruke uten å produsere.
Et slikt system kan vanskelig fungere over tid.
Det offentlig sektor gjør
kan karakteriseres som «dyrt og dårlig».
De ber f.eks. om samme informasjon
fra innbyggerne et utall ganger,
og mater opplysningene inn
i en anselig mengde systemer,
som i liten grad utveksler
informasjon seg imellom.
Det koster mye,
datakvaliteten blir svak,
og det er dårlig service
til den enkelte.
– Offentlige løsninger
har de samme problemer overalt:
enorme køer,
lange ventetider,
lite fleksibilitet,
lav kvalitet,
ansatte som er lite serviceminded,
sommel,
rot,
forsinkelser,
budsjettunderskudd,
sløsing,
inkompetanse,
sendrektighet,
osv.
– Offentlig forvaltning har først og fremst et ledelsesproblem med sterk overtallighet og udugelighet.
Det foretas ikke evalueringer av virksomhet, ansatte og ledere.
Og om de blir målt eller når skandalene avslører udyktighet og unnfallenhet, får det ingen konsekvenser.
Det er dårlig gjort overfor mennesker som har påtatt seg samfunnsansvar,
at de ikke blir holdt ansvarlige, ved at de får tilbakemeldinger om resultatoppnåelse.
– Ledere i private virksomheter
blir målt kontinuerlig av sine eiere
og får karakterbok fra sitt styre regelmessig.
Det gir styringsmål og et manøvreringsrom som sikrer at beslutninger blir tatt i tide.
Krav til kvalitet, verdiskapning og et konkurranseklima fremelsker pragmatisme og fornuftige løsninger. Det skaper samarbeidsånd og verdiskapning med kvalitet.
Når menneskene i en bedrift ikke blir målt eller belønnet ut fra prestasjoner, forsvinner motivasjonen.
Trivselen blir dårligere når bedriften ikke bryr seg om hva folk presterer på jobben.
Det er ingen insentiver til å gjøre en god jobb, lønnen er lik.
Ansatte i det offentlige er mer opphengt i formaliteter,
og har ikke det samme pragmatiske samarbeidsklimaet som ofte kan finnes i det private.
I det private næringsliv fremgår verdiskapningen av resultatregnskapet.
Det offentlige må måles både på effektivitet og kvalitet på tjenestene og hvor godt tjenesten gavner samfunnet.
– Offentlig sektor er ofte monopolister,
hvilket innebærer at det ikke foreligger
noen målestokk å sammenligne med.
Det offentlige bør få større innslag av private tilbydere slik at de har noen å måle seg mot.
Ikke fordi private automatisk tilbyr bedre kvalitet,
men fordi konkurranse virker skjerpende og gir bedre utnyttelse av felles ressurser.
– Den legitime oppgaven for det offentlige er å sørge for at kontrakter overholdes.
Offentlig sektor er preget av
regelstyring, autonomi (sektorisering) og likebehandling.
Den er avhengig av årlige budsjetter,
og styres gjennom såkalte tildelingsbrev.
Dette fører til sentrering omkring egne oppgaver
uavhengig av andre etater eller eksterne,
private aktører,
og også til dels uavhengig av brukerne.
– Mangel på samordning og helhetstenkning.
– Manglende gjennomføringsevne.
– Manglende tillit til å samarbeide med andre.
Skrullingene har mange «tekniske problemer»,
men i realiteten er nok ikke teknologien den bremsende faktor.
– Mangel på «innovativ ledelse».
– Lokale initiativ dominerer på bekostning av fellesskapet.
– Langsiktighet må vike for kortsiktige beslutninger.
– Vyene må vike for detaljene.
Offentlig sektor er gode på inntektssiden.
De er i stand til å hente inn nesten alle skatter og avgifter de skal ha.
IT-biten fungerer også ganske bra på inntektssiden.
– Utgiftssiden av offentlig sektor er usedvanlig dårlig administrert.
Det er store organisatoriske og adminstrasjonsmessige problemer innen
helse, justis, sikkerhet, forsvar og velferd.
Årsaken er:
– Sammenblanding av administrasjon og politikk.
– Byråkrater og politikere veksler tildels hyppig mellom politikk og byråkrati.
– Byråkrater og offentlig ansatte har sterk tilknytning til politiske partier.
– Kontroll/tilsynsmyndigheter er kontrollert av de som ‹eier› etatene.
– Politisk styrt rekruttering svekker kompetansen i forskjellige etater.
I sum forårsaker dette at man tar politiske hensyn,
og ikke samfunnsnytte/effektivitet.
– Sosialistpartiet har en sterk interesse av å ha en stor offentlig sektor.
En vellykket effektivisering av det offentlige vil nødvendigvis medføre en reduksjon i arbeidsplasser og og andre ‹negative› konsekvenser for offentlig ansatte.
Offentlige tilbud –
styres av politikere som er opptatt av å vinne valg,
og som søker å tilfredsstille sine foretrukne pressegrupper.
Pressgruppene er ofte de ansatte i ulike offentlige virksomheter.
Politikerne vil derfor tilfredsstille;
– skolebyråkrater og ikke elever eller lærere,
– helsebyråkrater og ikke pasienter,
– veivesenansatte og ikke trafikanter,
– bønder og ikke forbrukere, osv.
Når det gjelder veier
er det opplagt at det ikke
er bilistene som prioriteres.
Det er derfor offentlige tilbud blir så dårlige.
– Offentlige tilbud bør privatiseres
og finansieres ved at kundene bruker egne penger
(evt. via valgte forsikringsordninger)
på de tilbudene de foretrekker.
Det bør ikke finansiers via skatter og avgifter.
Offerløs kriminalitet –
er handlinger som ikke rammer noen andre enn brukeren,
men som politikerne har forbudt av moralske eller andre årsaker.
F.eks. pengespill, sexarbeid og narkotika.
Andre eksempler kan være
fargen på huset ditt,
bedriftsreguleringer,
kjøp og salg av rå melk eller egenproduserte varer,
gårdsutsalg av kjøtt og alkohol,
kosttilskudd i høyere doser
som er reseptfrie i andre land og mye annet.
Myndighetsorganer ansvarlige for nasjonal sikkerhet,
har evne og vilje,
til å gjøre tiltak, – i sikkerhetens navn –
som krenker og er uforenlige med verdiene
til samfunnet de er satt til å beskytte.
Politikerne hyller personvernet med respekt,
men det lyder mer som minnetalen over en avdød.
Overvåkning –
Begrunnelsen er at terrorfaren øker
og de kriminelle tar i bruk ny teknologi.
Politiet sakker akterut,
og må få nye våpen i sitt
arsenal av virkemidler.
Papiraviser –
er mindre effektiv og mindre praktisk.
– Den direkte pressestøtten er rundt 300 millioner kr.
– Momsfritak for
aviser som Dagens Næringsliv, Aftenposten og VG.
De slipper å betale moms på avissalget.
Verdien av dette er rundt 1,7 milliarder kr/år.
– Det er tre ganger mer statsstøtte pr. norske journalist enn det er jordbruksstøtte pr. bonde.
Slik har det vært i flere tiår.
– 2011. 7% fall i kjøp av magasiner og ukeblader på papir.
Papiravisene falt med 3,1%.
Folk slutter å kjøpe aviser
og enda flere slutter å lese dem.
Grunnen er at løssalgsavisene
tradisjonelt har flere lesere pr. papireksemplar.
Færre leser hvert solgte eksemplar.
Færre leser hver utgave av avisen, selv om de er abonnenter.
Norge har ca. 53000 bønder
som deler på 20 milliarder kr
i jordbruksstøtte og skjermingsstøtte.
Norge har rundt 8000 journalister som deler på rundt 7 milliarder kr i pressestøtte, momsfritak og NRK-lisens.
– Løsningen er å avvikle støtteordningene til papiravisene.
(Løsningen er ikke å innføre nye støtteordninger for nettavisene.)
Støtteordninger fører til at skattene blir høyere og at avviket mellom det folk ønsker og det de kan få blir enda større.
Det er også fare for meningskontroll.
– Uansett hvordan en støtteordning er,
og uansett hvordan den reformeres,
vil den føre til skjevheter.
Noen vil føle at de selv får for lite og at andre får for mye.
Dette gjelder ikke bare pressestøtte.
Alle støtteordninger innebærer at man tar penger fra noen og gir dem til andre.
Ordningene fungerer slik at når myndighetene synes for få mennesker bruker sine egne penger på å kjøpe f.eks. Dagsavisen,
så skal staten tvinge penger fra dem og gi til Dagsavisen allikevel.
Alle slike ordninger
følger et omfattende regelverk,
og det vil alltid
på en eller annen måte
være politisk vinklet.
Støtteordninger vil derfor alltid
favorisere et bestemt politisk syn.
– Påskuddet for pressestøtten er en mangfoldig presse.
F.eks. finnes det ikke en eneste konservativ eller liberalistisk avis i Norge.
Ønsket om mangfold er kun et påskudd
og ikke noe som ordningen bidrar til å gjennomføre.
– Statsstøtte bidrar på denne måten
til å opprettholde pressen som unisont sosialistisk.
– Enhver bør ha rett til å beholde sin egen inntekt
og gjennom egne valg bruke egne penger til å støtte dem man ønsker.
Da vil man få et utvalg av aviser som folket virkelig vil ha.
Kun dette vil være rettferdig
og i samsvar med hvordan et fritt,
sivilisert samfunn bør organiseres.
Man ikke skal kastes i fengsel
for å utøve fredelige aktiviteter
som ikke skader andre mennesker.
Pengespill –
er en fredelig og frivillig aktivitet som ikke på noe måte krenker andres rettigheter,
og derfor finnes det intet grunnlag for å forby eller regulere denne aktiviteten.
Pengespill representerer dessuten en næringsvei som kan bidra til mer økonomisk aktivitet og flere arbeidsplasser i Norge.
Sosialistiske
pensjonsordninger
er tvangssparing
gjennom tvungne
offentlige ordninger
styrt av politikere.
Pensjon –
I sosialdemokratiet har staten tatt på seg å ordne med pensjoner.
Alle tvinges til å betale skatt i så stort omfang at omfattende privat sparing for vanlige lønnsmottagere ikke er mulig.
Politikerne bestemmer hvor mye den enkelte skal betale inn til staten.
Betingelsene for pensjonene bestemmes av politikerne:
– pensjonsalder,
– pensjonsstørrelse,
– justeringer av prisstigning og inflasjon.
Og så skal staten betale ut pensjon
etter regler som politikerne fastsetter.
Reglene endres over tid.
– Pensjoner brukes av politikere
for å kjøpe stemmer i valgkamp
ved å komme med fagre løfter
som ikke blir oppfylt.
Resultatet av den sosialdemokratiske politikken er at
stadig flere pensjonister
kommer dårligere ut
av stadige reformer.
– Politikerne har mange hensyn å ta;
de har mange utgifter
og tiltak de må velge imellom.
Og da blir det,
siden de offentlige oppgavene
vokser i omfang og kostnad,
stadig mindre til alle gode tiltak,
og da må det kuttes.
Pensjoner er et sted det er enkelt å kutte.
– Sosialister tror at pensjoner er betalt av staten og arbeidsgiveren.
Persontransport –
er i praksis håndtert som et statlig monopol.
Private aktører må kjøpe seg
svært kostbare lisenser fra staten
som inneholder en lang rekke krav.
Kostnadene sendes selvsagt videre til kunden.
Og resultatet blir høyere pris.
Begrunnelsen er «kundens sikkerhet».
Uten taxi-lisenser ville mennesker kjørt rundt og
svindlet, mishandlet, drept og voldtatt
på en slik måte at kundene ville tapt stort på det.
For ikke å glemme at inntektene ikke er like enkelt å skattelegge.
De mangler politisk mål,
verdigrunnlag og ideologisk retning.
De har ikke et samlet, og overgripende, forvaltningspolitisk program.
Planene er for generelle,
for lite operative
og for lite konkrete i sine målformuleringer.
Man effektiviserer for å bevare;
– ikke for å fornye eller endre offentlig forvaltning.
Planøkonomi –
Styrken ved en sosialistisk økonomi er
fordelen med å kunne planlegge nøyaktig
hvordan, når og i hvilke mengder
enhver vare skal produseres.
– Det eneste problemet
er at dette må sees opp mot en virkelighet
der folk står i milelange køer
i håp om å sikre seg en del
av det lille som finnes i butikkhyllene.
Hvordan kan politiet
prioritere å gi bot for
å ikke bruke flytevest,
samtidig som de
henlegger tyveri
med kjent
gjerningsmann?
– Svar: Det er fordi
politikerne har laget
så mange forbud, påbud,
reguleringer og byråkrati
at politiet ikke får gjort
sin viktigste jobb som er
å holde innbyggerne trygge.
Offerløs kriminalitet
blir som oftest bøtelagt.
Dette gir penger inn
i statskassen.
På denne måten
er politiet med på
å sørge for penger
inn til fellesskapet,
litt på samme måten
som skatteetaten.
Hvis man tar bort
sakene der politiet
har tatt en narkoman
med en brukerdose og
fjerner fotoboksene
langs veiene, vil
oppklaringsprosenten
til norsk politi se
begredelig ut.
Det er bekvemt å ta
narkomane for å få opp
oppklaringsprosenten.
En narkoman tatt med
en dose er en oppklart
forbrytelse. Det er
samme sak med alle
fartsbøtene, ol.
Politiet –
jobber for å hindre
kriminalitet og lovbrudd.
Hva som er kriminelt
er definert av politikere.
Problemet er at mye er definert som ulovlig,
som ikke burde være det.
F.eks. bruker politiet ressurser til:
– kamp mot prostitusjon,
– pengespill,
– narkotika,
– smugling,
– folk som arbeider på andre betingelser
enn det politikerne liker.
– Samt å hindre enkelte som velger å gjøre noe som muligens kan skade dem selv.
Politiet er pålagt så mange
oppgaver at de må prioritere.
Da prioriterer de det
som er enkelt og spennende
å holde på med.
Og de prioriterer ikke grundig politiarbeid
som har som mål å ta personer
som begå reell kriminalitet.
Kun ting som innebærer
initiering av tvang overfor andre
bør være defineret som kriminalitet.
– Eksempler på reell kriminalitet er slike ting som:
innbrudd,
tyveri,
ran,
overfall,
kidnapping,
svindel,
voldtekt,
drap,
ol.
Men ikke pengespill, prostitusjon, smugling svart arbeid, ol.
At reell kriminalitet nedprioriteres
er et svik mot ofrene
som får en redusert livskvalitet
fordi de er redde for å gjøre ting
som er naturlige,
men som de ikke våger
å gjøre
fordi kriminelle går løs
og fordi politiet
er på jakt etter folk
som spiller poker om penger.
– Det er langt fra all kriminalitet som fanges opp av statistikk.
Politikeravgift:
Hadde det blitt
innført avgift på
politikere, hver gang
de tenkte på avgifter,
hadde staten vært sikret
inntekter til evig tid.
En person som selv
tar dårlige valg
rammer først og
fremst seg selv.
En politiker som
tar dårlige valg
rammer alle.
Forskningsprosjekter.
Politikerne ønsker
kontroll; slik at all
tid går bort i skatter
og papirarbeid;
Og de som ikke er
politisk korrekt mister støtten.
Politikere –
er først og fremst ute etter å høste stemmer.
(Og ikke etter å styre godt.)
Politikerne vil ikke støte bort pressgrupper som representerer store velgergrupper.
Politikerne lever av å bruke andres penger,
og sier at de bruker dem til fellesskapets beste.
Men egentlig går pengene til tiltak
som kan gi politikerne stemmer,
dvs. tiltak som synes.
Det er lettest å hente stemmer på nye ting:
nye broer, nye veier, nye støtteordninger, nye viktige forskningsområder som klima, osv.
eller på områder hvor det er problemer og hvor alle tror at mer penger vil løse problemene:
skolen, helsevesenet, eldreomsorgen, osv.
Å bruke penger på på ting som ikke synes er det vanskelig å få stemmer til.
F.eks. nødvendig vedlikehold av vann- og avløpssystemene.
Intet parti vil gå til valg
på å prioritere vann- og avløp
fremfor bedre skole, bedre eldreomsorg,
et mer effektivt helsevesen,
opprydding i NAV.
De vil ikke klare noe av dette heller,
men det er oppgaver hvor massene kan overbevises
om at det vil komme synlige resultater.
Politikere er maktmennesker som
forventes å blande seg opp i, eller ha en mening om, det aller meste.
Det finnes ikke et saksområde hvor politikere ikke har noe å si og derfor må sette seg inn i.
– Eksempler er:
Plassering av operaen.
Politiuniformer.
Plassering av museer.
Ytringskriminalitet.
Sukkerinnhold i syltetøy.
Nye veier.
Lokalisering av flyplasser.
Oppussing av gamle veier.
Oppussing av skolebygninger.
Skolenes pensum.
Reform av skolens organisering.
Penger til forskning.
Hjelp til Zimbabwe.
Fredsforhandlinger på Sri Lanka.
Hva som skal kunne sendes på TV.
Grenser for pensjonering.
Rentenivå.
Butikkers åpningstid.
Tillatte rusmidler.
Forbudte pengespill.
Markagrensen.
Arbeidsbetingelser.
Lønn.
Bosetting i distriktene. Osv, osv.
Politikerne har mao. mye å gjøre
og det er ikke overraskende
om enkelte får en knekk
som følge av stort arbeidspress.
Politikere er dyktige til å:
– uttale seg selvsikkert
om ting de ikke har greie på,
– komme med tomme løfter,
– bortforklare løftebrudd,
– legge skylden på andre,
– ta æren for andres bragder.
Mye av det politikere holder på med burde være utenfor demmes arbeidsområde.
F.eks. bør enhver ha full rett til å bestemme over sin eiendom og sin inntekt,
og derfor et område hvor politikerne ikke har noe å si.
Politikere bør kun holde på med:
– drift av politiet,
– det militære
– og domstolene.
– Samt oppdatere lovverket
slik at individets frihet og rettigheter
beskyttes på nye områder.
– Samt noe administrasjon og disponere statens midler til dette.
Venstreorientert politikk kan ikke selges hvis den fremstilles slik den virkelig er.
De sier ikke at:
«vi skal tvinge alle til å betale mer for det sosialistisk politikk koster»,
men baserer seg på en falsk fremstilling av hva den egentlig går ut på.
De ber alle om «å gi sitt bidrag».
Men det er ikke en bønn eller en oppfordring de kommer med.
De vil at staten skal tvinge folk
til å gi fra seg pengene de har tjent;
Og alle som nekter eller forsøker å unnslippe kastes i fengsel.
Videre sier sosialistene at:
«de som har lyktes bør betale mer skatt
for å gi sitt bidrag til landet
som gjorde suksessen mulig.»
Men grunnen til suksess var at man ikke ble tvunget til å gi fra seg store deler av det man tjente til andre.
Det sosialistene ønsker er å fjerne det som gjorde suksess mulig.
Det er feil å si at man gir bidrag til ‹landet›.
Det skattepengene går til er statlige ordninger for de sterkeste pressgruppene.
Det som går til de svake er i hovedsak med på å gjøre dem enda svakere,
i og med at mottagere av støtteordninger i stadig større grad blir passivisert.
– All skatt er urettferdig,
det enste som er rettferdig
er å la alle få beholde sine egne penger,
la dem kjøpe det de vil ha også innen områder
som skole og helsetilbud og pensjoner,
og så la all veldedighet og all finansiering
av offentlig oppgaver (politi, rettsapparat osv.)
være frivillig.
Sosialistene snakker om skatteøkninger for de rike
som om dette betyr at de rike skal få litt mindre penger
å bruke på lystbåter og fine sigarer.
Men egentlig er det slik
at det er de mest velstående
som investerer og som dermed sørger for økonomisk vekst,
som igjen gir øket velstand og flere arbeidsplasser.
Dersom de rike beskattes hardere
vil mengden investeringer gå ned,
og veksten reduseres eller erstattes
av stagnasjon og forfall.
Dette vil gå verst utover dem
som er avhengige av økonomisk vekst.
Bl.a. de som er utenfor arbeidsmarkedet,
de som ønsker seg bedre jobber,
og unge på vei inn i arbeidsmarkedet.
Dersom penger overføres fra de rike til de mindre rike
vil mengden investeringer gå ned,
noe som er skadelig.
Forbruket vil på kort sikt øke,
men det er ikke dette som
driver økonomien fremover.
Å øke skattene på de rike
er derfor skadelig for alle.
Politikere må bli valgt.
For å bli valgt må de love mye.
Det koster penger.
Derfor kjører de de nasjonale økonomier i grus.
Noen virksomheter subsidieres og andre avgiftsbelegges.
Mange hensyn trekker i trådene
til marionettene på Løvebakken.
Politiske partier er prinsippløse,
og kan fint hoppe fra side til side i enkeltsaker;
Alt avhengig av hva som gir mest oppslutning innenfor sin gruppe.
Forskjellene i statsbudsjettet
er mikroskopisk
mellom venstresiden og høyresiden.
I et stort perspektiv er
forskjellen ikke-eksisterende.
Politikk den desidert største vekstnæringen i nyere tid.
Statens andel av økonomien
har økt uavbrutt gjennom de siste 100 årene,
fra rundt 2% av BNP til over 50% av BNP i dag.
Ingen annen næring kommer i nærheten i vekst og omfang.
Politikk er fordeling av tyvegods.
Politikk er parasittisme satt i system, som handler om å ta og bli fratatt.
Politisk streik –
er f.eks. når fagforeningene streiker
for å protestere mot resultatet
av et legitimt, demokratisk valg.
Det er ikke grunnlag i Norge for å bruke maktmidlet streik,
for å hindre gjennomføring av lovlige, demokratiske fattede vedtak.
Slike streiker er illegitime.
– Venstreorienterte er udemokratiske.
De snakker ofte så fint om demokrati og folkestyre,
men dersom folk stemte for noe annet enn de liker
er trusler og tvangsmidler ikke langt unna.
De påfører en rekke tredjeparter
stor irritasjon og problemer,
fordi de ikke liker resultatet av et
åpent, legitimt og demokratisk stortingsvalg.
Dersom man ikke liker resultatet av valg,
må man arbeide politisk gjennom partier,
for å få til et bedre resultat neste gang.
I ekstreme tilfeller kan man gå til steik,
men å streike mot muligheten
for å få flere inn i arbeidslivet, er uholdbart.
Politiske akser –
brukes til å plassere meninger
for å kunne gi en oversikt over hva partier står for.
Dagens akse er en skatteakse.
– Sosialisme med likhet og kollektivisme er til venstre.
Ytterpunktet, kommunisme (total stat), er helt til venstre.
– Liberalisme med verdier som frihet og individualisme er til høyre.
Ytterpunktet, ultraliberalistisk anarkisme med null stat og 0% skatt,
er helt til høyre.
– Verdikonservatisme er ikke en essensiell bestanddel
av verken høyre eller venstresiden på denne aksen,
men den er heller ikke uforenlig med noen av dem.
Verdipolitikk er derfor en egen akse.
– Globalisme-nasjonalisme er også en egen akse.
– Kongemakt versus republikk en annen.
Problemet er at aksebegrepet
er blitt totalt forvrengt av ytre-venstre
etter at Josef Stalin ga ordre til at kommunister
verden over skulle merke alle motstandere som nazister.
Når noen sier at nazisme er høyreekstremt,
så henviser de ikke til den ordinære aksen,
der nazismen ligger relativt langt til venstre.
De har i stedet dratt en ny (verdipolitisk) akse opp av hatten,
enten de vet det eller ikke.
Pressestøtte –
går i stor grad til å opprettholde et venstreorientert propagandaapparat
under påskudd av å opprettholde en politisk mangfoldig presse.
– Den direkte pressestøtten var rundt 300 millioner kr i 2013.
Norge har rundt 8000 journalister
som deler på rundt 7 milliarder kr
i pressestøtte, momsfritak og NRK-lisens.
Uansett hvordan en støtteordning er,
og uansett hvordan den reformeres,
vil den føre til skjevheter.
Noen vil føle at de selv får for lite og at andre får for mye.
Dette gjelder ikke bare pressestøtte.
Alle støtteordninger innebærer at man tar penger fra noen og gir dem til andre.
Påskuddet for pressestøtten er en mangfoldig presse.
F.eks. finnes det ikke en eneste konservativ eller liberalistisk avis i Norge.
Ønsket om mangfold er bare et påskudd
og ikke noe som ordningen bidrar til å gjennomføre.
Pressestøtte innebærer
at aviser som selges i så lite omfang
at de ikke vil overleve
via vanlige inntektskilder
som løssalg, abonnement, reklame, osv.)
får tilskudd over statsbudsjettet.
Det blir
bevilget av et politisk flertall
som synes at avisenes journalistikk og kommentarer
er så viktige at de bør finnes tilgjengelig
selv om for få betaler egne penger
for å lese disse avisene.
Faktum er at støtteordninger som innebærer spesifikke krav
vil føre til at potensielle mottakere
vil tilpasse sin virksomhet
til betingelsene i ordningen
slik at de kan falle inn under disse reglene.
Slike endringer er som regel lite produktive.
De er ikke gjennomført for å forbedre produktet man har,
men for å passe politikernes ønsker
slik de kommer til utrykk i vedtatte regler.
– Støtteordningene bør reduseres jevnt og forutsigbart fra år til år.
Samtidig må skattetrykket reduseres tilsvarende,
slik at pengene i stadig større grad blir disponert
av dem som har tjent dem,
og ikke av politikere og byråkrater.
– Pressestøtten blir brukt til
å opprettholde nyhetsformidling og arbeidsplasser
i et foreldet medium, papiraviser.
Prioriteringsutvalget –
avgjør hvem som skal få
livreddende behandling i helsevesenet.
Det trengs kriterier og systemer for prioritering
for å få rettferdig fordeling av helsetjenester i Norge.
Livreddende behandling skal,
dersom den er kostbar,
i en viss grad prioritere skattebetalere
heller enn pensjonister.
De som betaler inn til statskassen
prioriteres foran dem
som kun medfører utgifter.
Det som skjer er at et statlig organ
bestemmer hvem som skal få leve og hvem som skal dø.
–
Liberalister mener at
det er rettferdig, moralsk og praktisk
at den enkelte selv bestemmer
i hvilken grad han vil ha
dyr medisinsk behandling,
når den skal settes inn,
og hvor lenge den skal vare.
Dette skal skje ved at hver enkelt
tegner en helseforsikring,
og så bestemmer selv
hvordan den skal være,
dvs. om den skal inneholde regler
for hvor kostbare behandlinger
man skal kunne motta,
når de skal settes inn,
og hvor lenge de skal vare.
Dagens ordning,
som innebærer at alle skal kunne få mest mulig «gratis» fra det offentlige,
vil nødvendigvis ende opp med
at statlige organer bestemmer at NN skal dø
og at MM skal få leve.
Men i et statlig helsevesen
er ingen annen løsning mulig;
det er umulig å gi alle alt de vil ha
når regningen skal overlates
til «fellesskapet».
Det bedre at man betaler sine utgifter selv
enn at andre skal tvinges til å betale dem.
Til gjengjeld slipper man
å betale høye skatter og avgifter.
Da kan man velge om man vil bruke pengene på eget helsetilbud
heller enn tvinges
til å bruke dem på
distriktsutbygging,
å redde regnskogen i Brasil,
lønne stadig flere byråkrater, osv.
Prisdannelse –
med statlig innblanding er ineffektivt, urettferdig og umoralsk.
Det er kun markedsprisen;
den prisen som oppstår når alle involverte handler frivillig;
som er rettferdig og riktig.
Det er kun den som sikrer at alle involverte
og deres ressurser benyttes på en mest riktig og optimal måte.
Det er kun fri konkurranse
som kan presse prisene dit de hører hjemme.
Er det ikke frihet i et marked til å selge, bytte, investere, handle, osv;
uten tvangsinngrep fra staten
får man priser som er annerledes enn markedsprisen.
Noen av de involverte vil tjene urimelig mye,
mens andre vil tjene for lite.
Dersom staten hindrer konkurranse
vil prisene bli helt annerledes enn markedsprisen,
og dette fører til ineffektivitet.
En av formene for ineffektivitet
er at noen av de involverte tjener for lite.
Det er mange måter staten kan innskrenke konkurransen på:
– Forby konkurranse. Eksempel: post og vinmonopol.
– Subsidiere tilbud
slik at private alternativer blir langt dyrere.
Eksempler:
Skole.
Helse
(fastleger er subsidierte,
noe leger som ikke er med på denne ordningen ikke er).
– Gjøre det så vanskelig å drive forretning
at små aktører ikke klarer å overleve.
Dette kan gjøres ved å pålegge
alle aktører et ubetalt merarbeid,
f.eks. ved at bedriftene
må sette seg inn i komplisere regelverk,
fylle ut en mengde skjemaer, osv.
–
Den kan også gjøre arbeidskraft ekstra dyrt,
som å ha avgifter på å ansette folk.
Ved at Staten tar en stor del av det de ansatte får i lønn
blir kostnadene ekstra store.
– Pålegg om ordninger om alt fra feriepenger til pensjoner, osv.
gjør at små virksomheter vanskelig overlever.
Små aktører forsvinner og store overlever.
Og de store er beskyttet mot konkurranse
fra mindre firmaer og nye oppkomlinger,
som fører til at de forsyner seg
av en urimelig stor del.
Et eksempel er matvarebransjen
der en liten håndfull kjeder
dominerer dagligvaresalget fullstendig.
Pga. statlig politikk er de beskyttet mot konkurranse,
og blir dårligere og dyrere
enn det ellers ville vært i et fullstendig fritt system.
– Konkurrenter kan bli aktivt stengt ute.
Et eksempel er Lidl som møtte stor motstand i kommunestyrer
hvor de måtte ha tillatelse av for å etablere seg.
Og fra fagforeninger og venstreorienterte kretser
som mente at de ansatte ville få dårligere
arbeids- og lønnsbetingelser
enn det som var vanlig i Norge.
Etter kort tid ga Lidl opp
og alt de eide ble kjøpt opp av Reitangruppen.
– Et annet eksempel er bondeeide samvirker som Tine og Nortura.
som er organisert slik
at de favoriserer selskapene selv,
og ikke bøndene som er formelle eiere.
Bøndene og staten, har ordnet det slik
at det er vanskelig for bønder
å drive kommersiell virksomhet
utenfor disse sammenslutningene.
Alle statlige favoriseringer
av visse grupper eller organisasjoner bør dereguleres.
Pålegg og ordninger som hindrer fri konkurranse bør fjernes.
Det bør være full individuell frihet.
Kun dette kan sikre riktige og rettferdige priser og lønninger,
og være en effektiv styringsmekanisme
mellom produsent og forbruker.
Dagens gjennomregulerte system
fører til at alle blir misfornøyde,
og at tilbudet blir dårlig for alle.
(Bortsett fra dem som skummer fløten
ved å sitte i fete uproduktive jobber
i byråkratiet og i sammenslutningene
som det egentlig ikke er behov for.
– Hver enkelt bør kunne bestemme over seg og sitt
og handle med andre på betingelser
de involverte selv blir enige om.
Priser –
Når man kjøper noe i Norge, betaler man ikke bare for det man kjøper;
men også for mye annet,
bl.a. for en rekke andre ting som man får «gratis» andre steder.
Som kjent får vi en rekke ting «gratis»,
eller sterkt subsidiert, fra det offentlige,
slik som
skole, helsetilbud,
veier, trygder,
kulturopplevelser,
pensjoner, u-hjelp,
distriktsstøtte, forskning, osv.
Men disse tingene
er egentlig ikke gratis,
noen har betalt for dem,
ikke ved å betale direkte,
men ved å betale langt høyere priser
for andre ting.
Når man betaler for en lunch
betaler man ikke bare for den,
men også for litt u-hjelp,
litt skoletilbud, litt helsetilbud,
litt trygder, osv.
Disse tingene vi får «gratis» er ting som politikerne styrer,
og politikerne er avhengige av å bli valgt.
Derfor må de stadig gi mer omfattende tilbud.
Det kommer stadig nye forslag om nye ting som skal bli «gratis»:
gratis tannlege, gratis skolebøker, osv.
Disse tingene er ikke gratis,
vi betaler for dette ved å betale stadig mer for de tingene
som ennå ikke er gjort «gratis» av myndighetene og politikerne.
Proteksjonisme –
er handelspolitiske forsøk
på å skjerme innenlandsk produksjon
mot internasjonal konkurranse.
Det vanligste for å beskytte produsenter og næringer
fra konkurranse fra utlandet, er toll på importvarer.
Da blir utenlandske varer dyrere,
og dermed mindre attraktive.
Resultatet er lavere levestandard,
både for dem som forbruker
og dem som blir utestengt fra markedet.
Proteksjonisme er en tvangsmessig føring
som innebærer at folk blir presset til å arbeide i bestemte jobber
enda de kunne vært mer produktive i andre jobber,
at noen må ta til takke med visse typer jobber enda de er kvalifisert for mer produktive og lønnsomme jobber,
at produktet blir dyrere, osv.
Økonomisk frihet inkludert frihandel, dvs. fravær av all proteksjonisme,
er en forutsetning for velstand og vekst.
Det er ingen grunn til at arbeidsdelingen skal stoppe ved landegrensene.
Det økonomiske liv
hviler på en vidtgående arbeidsdeling
både internt, nasjonalt og i verdensøkonomisk målestokk.
Den er en forutsetning for den høye levestandard i de industrielt utviklede land.
Reformer –
Det gjeldende systemet medfører problemer,
og skal derfor reformeres.
Politikere blir aldri ferdige.
Når de finner ut at det de tidligere gikk inn for har uheldige konsekvenser,
kommer de med nye forslag.
Ofte er forslagene slik at de vil gjøre tingene enda verre.
Det tar tid å gjennomføre dem og det skaper usikkerhet i forhold til rammebetingelser.
Regler –
Så lenge staten gir regler vil det være noen som bryter dem.
Det vil alltid være tyver og svindlere og drapsmenn.
Dersom lovverket forbyr
og politi og rettsapparat er effektivt,
blir antallet lite.
Dersom reglene er mange og urimelige
vil stadig flere bryte dem,
på stadig mer kreative måter.
– Dersom staten forbyr bruk og salg av
narkotika, sex, sprit, pokerspill, osv.
vil det finnes et skjult marked
for denne type varer/tjenester/aktiviteter.
– Dersom staten betaler ut støtte til folk som ikke har jobb
vil mange opplyse at de ikke har jobb,
motta støtte og jobbe svart.
– Dersom staten deler ut borteboerstipend
vil enkelte melde flytting
for å motta slikt stipend
selv om de bor hjemme.
– Dersom staten gir støtte til bedrifter
under en vis størrelse,
vil firmaer som er på grensen,
enten si opp folk,
eller la være å ansette nye.
– Dersom staten gir støtte til bedrifter i distriktene,
vil noen melde flytting,
selv om de reelt sett
holder til i et pressområde, osv.
Alt dette fører til at staten vil opprette kontrollordninger
som tar ressurser
som kunne vært benyttet i produktiv virksomhet.
Og det åpner stadig mer for korrupsjon, osv.
– Noen ganger kan man omgå regler uten å bryte dem,
ved at man benytter huller i lovgivingen,
dvs. man baserer seg på forhold
som de som laget reglene
ikke tenkte på da de formulerte dem.
Reguleringer skaper
etableringshinder,
svekker konkurransen
mellom aktørene, og
gir lite motivasjon
for nyutvikling og
innovasjon.
Reguleringer fører til at næringslivet blir mer statisk,
og at å forandre noe blir vanskeligere.
Reguleringer fører til at de rike beskyttes mot konkurranse,
og at det blir vanskeligere for de fattige å komme seg opp.
Reguleringer –
på produksjon og handel
fører til at alt blir dyrere enn det ellers ville vært.
–
F.eks. kan profesjoner være lukkede med myriader av reguleringer og lisenser.
Eks: advokater, ingeniører, drosjesjåfører, sveisere, arkitekter, apoteker, osv.
F.eks. i Hellas er farmasi regulert ved at det kreves lisens, som må kjøpes fra en som pensjonerer seg.
Farmasøyter får 35% på salg av legemidler både med og uten resept.
Ellers er avstanden mellom apotekene regulert
og de må ha et marked på minst 1500 innbyggere.
På denne måten får pressgrupper fordeler
av å være beskyttet mot konkurranse
av lover og regler vedtatt av politikerne.
–
Forbud mot bonuspoeng på innenlands flyreiser
(et forbud Norge er alene om i hele verden).
–
Avgiftsgrense for tollfri handel fra utlandet er 200 kr.
–
Forbud mot pengespill.
For å håndheve dette har myndighetene pålagt kortselskapene
å sperre kortene i utenlandske terminaler
som befinner seg i tilknytning til
spillekasinoer, spilleautomater, osv.
Dette kan føre til at
hvis man handler i en butikk eller kiosk
hvor det er en spilleautomat i lokalet,
så kan betalingskortet være sperret.
Enhver bør ha rett til å bruke
egne penger slik vedkommende vil.
Tobakksbutikker må dekke til vinduene.
(Fordi det er i strid med tobakksloven (2010)
å stille ut tobakksvarer.)
Velferdsstaten som er et system
hvor vi skal overlate mesteparten
av våre penger til det offentlige,
og skal politikerne på våre vegne
kontrollere og regulere og styre det meste.
Og når den enkeltes ansvar
for seg og sitt blir fjernet,
vil også friheten bli borte.
Velferdsstaten med ansvarsfraskrivelse
og skadelige insentiver
fører til en utvikling med:
– dårligere skole,
– dårlige helsetilbud,
– dårligere og mer kompliserte pensjonsordninger,
– stadig flere på trygd,
– et komplisert og ineffektivt trygdesystem,
– økende kriminalitet,
– økende korrupsjon, mm.
Det bør ikke være noen lovgiving mht. tobakksvarer (bortsett fra at det ikke skal være tillatt å selge til mindreårige).
Voksne bør fritt kunne kjøpe det de måtte ønske av tobakk.
Forretninger bør ha rett til å stille ut det de måtte ønske av slike varer.
Butikker, fabrikker og andre skal kunne reklamere for tobakk så mye de måtte ønske.
– Reguleringer fungerer som uoverstigelige hindre
for de svake og små,
mens de store og sterke
er i stand til å klatre over hindrene.
Resultatet av reguleringer
(eller manglende eiendomsrett/rettssikkerhet)
er derfor større forskjeller i samfunnet.
Reklamesendinger –
Sosialister er mot reklamefinansiering av TV-sendinger
av alle store idrettsarrangement.
Det er tre måter å finansiere slike sendinger på. De kan finansieres med:
1. reklame,
2. direkte-betaling,
3. skatt (slik TV-lisensen egentlig er).
I de to første alternativene er det bare de som ser på sendingene som betaler, men i den tredje varianten betaler alle enten de ser på OL eller ikke.
Unnsett måte finanseringen skjer på så er det opplagt at vanlige folk på en eller annen måte må betale
– enten i kontanter
eller ved å se på reklame
(å bruke tid på å se på reklame
kan også regnes som en slags betaling).
Dersom OL ble overført på betal-TV
kun til de som hadde betalt for akkurat dette
ville trolig Sosialistpartiet blitt opprørt;
kanskje ville de sagt at er de bare de rike som får se OL?
OL bør være tilgjengelig for alle
og bør være på alle TV-skjermer
uten noen form for (ekstra-)betaling.
Alternativene som da står igjen
er reklame eller lisens.
Sosialistpartiet går som vi vet imot reklame,
og da må de være for lisens.
Men lisens er en tvungen betaling fra alle som har TV.
Å se på reklame er frivillig;
man kan velge å se på OL eller la være,
man kan se på reklamen eller la være.
For dem som har teknisk innsikt
kan det være mulig å bruke en video-spiller
for ta opp programmene, og se dem i opptak
og så spole forbi reklamen.
– Det fundamentale er at det er to finansieringsmåter:
én som er tvungen og som rammer alle enten de ser på OL eller ikke,
og én som er frivillig og som kun belastes de som velger å se på OL
og som man stort sett kan unngå
ved å beherske noen apparater som f.eks. en videoopptaker.
Hva velger Sosialistpartiet å støtte?
Vil de støtte den frivillige og fleksible ordningen,
eller vil de støtte den statlige tvangsmessige ordningen
som fører til at absolutt alle, også de som ikke vil se på OL, må betale?
Man bør ikke være overrasket over at Sosialistpartiet velger å ikke gå inn for den løsningen som innebærer frivillighet i alle ledd,
men går inn for løsningen som innebærer statlig tvang,
og som også vil belastes dem
som overholde ikke er interessert.
Man bør ikke bli overasket over at
sosialisme er tvang og tvang og atter tvang
på stadig flere områder,
og alt blir dårligere og dårligere for alle.
– Den korrekte og rasjonelle betydningen av «rettferdig»
er å behandle mennesker slik de fortjener.
– Folka på venstresiden
har for vane å omdefinere
viktige ord for å skjule
hva de egentlig mener.
– Sosialistene mener «likhet»,
ikke likhet for loven,
men likhet i resultater
uansett egen innsats.
Rettferdighet –
Sosialistisk rettferdighet betyr
likhet i resultater uavhengig av innsats.
Sosialistens ideal er likhet,
noe som betyr at de beste skal straffes og de mindre gode skal belønnes.
Dette skjuler de under merkelappen «sosialistisk rettferdighet».
I sosialismen lønner det seg ikke å være dyktig og produktiv,
men det lønner seg å være ineffektiv og lite produktiv.
Å ta fra dem som jobber mye og godt; og gi til de som er mindre effektive, – er ikke rettferdig, men urettferdig
Konsekvensen av «rettferdig» sosialistisk likhet er at verdiskapningen blir mindre, og det blir flere fattige.
Sosialistenes viktigste valgløfter er å:
– øke skattene på bedrifter og banker,
– beskatte dem med store inntekter,
– skape 60000 jobber innen undervisningssektoren,
– senke pensjonsalderen,
– skape subsidierte jobber for de unge,
– øke offentlige utgifter.
Det som er galt med en slik politikk
er at den straffer de produktive og dyktige.
Den straffer de som produserer og driver verdiskapning,
og belønner dem som ikke driver nyttig, verdiskapende arbeid.
Siden det er produksjon som gir velstand
er sosialistenes poltikk en politikk
som nødvendigvis fører til fattigdom.
– Det er få som ser sammenhengen
mellom den venstreorienterte politikken
og de resultater den fører til i praksis:
fattigdom, gjeld, sosial nød, uro,
opptøyer, kriminalitet, forfall.
Retrettstillinger –
I staten har det utviklet seg en tradisjon
for at toppsjefer er sikret evig retrettpost som spesialrådgiver i byråkratiet,
med samme lønn og betingelser som da de var sjef.
Dette gjelder også de som er ansatt på åremål, og selv om de velger å gå av før tiden.
En slik automatikk fører til at noen av statens dyreste stillinger opprettes som følge av personalpolitikk,
og ikke av faglige behov.
Dessuten gir praksisen en livslang beskyttelse av sjefer uansett hvordan de skjøtter jobben.
Hvorfor skal ikke statsansatte toppledere løpe noen risiko dersom de gjør fatale feilvurderinger?
Stillingstypen er opprinnelig ment å skulle fungere som en alternativ karrierestige for faglig sterke medarbeidere som ikke nødvendigvis ønsker en lederstilling.
En slik fagstige er fornuftig rekrutteringspolitikk.
Vi er alle tjent med at kompetente fagfolk finner det attraktivt å jobbe i det offentlige.
Det er selvsagt også sånn at et departement kan ha svært god nytte av kompetansen til en avgått sjef, og det må gjerne velge denne i konkurranse med andre kandidater til en jobb det er behov for.
Men å bruke den attraktive spesialrådgiverstillingen som en kontraktsfestet «gave» og livslang beskyttelse til toppledere som ansettes på åremål, og uansett om de lykkes i jobben eller ei, er misbruk av fellesskapets midler.
Heller enn å kvitte seg med folk som ikke har utført en viktig jobb på en tilfredsstillende måte sørger for at disse personene får fortsette med samme lønn i en annen stilling på skattebetalernes bekostning.
Reguleringer fører til
at de rike beskyttes mot konkurranse,
og at det blir vanskeligere
for de fattige å komme seg opp.
Rikdom –
Årsaken til rikdom er utelukkende politisk.
Det handler om
høye skatter,
gode utdanningsmuligheter
og en generøs velferdsstat.
Det har ingenting med norsk kultur å gjøre,
og ingenting med eventuelle biologiske egenskaper med etniske nordmenn,
sammenlignet med andre land og kulturer.
Ryan Air –
er et irsk flyselskap som flyr svært billig.
At Ryan Air
kommer til Norge
fører til billigere flyreiser,
og at flere får anledning til å reise,
og flere vil tjene bedre,
og at noen vil skifte over til jobber
hvor de får enda større utbytte
for sin utdannelse,
sine kunnskaper og sin erfaring.
Men de møter motstand
i de norske fagforeningene.
De mener at de ansatte
har dårligere betingelser
enn i de store flyselskapene.
Og derfor bør ikke Ryan air få fly i Norge.
Norske fagforeninger er imot
at ansatte konkurrerer på pris.
De vil ikke at det skal
komme arbeidsfolk hit
som tilbyr seg å gjøre samme jobben
som nordmenn for lavere lønn.
Seksuell sosialisme –
er definert som kollektivt eierskap
over de seksuelle produksjonsmidlene.
Samfunnet kan regulere seksuell adferd.
Seksuell straffeskatt (gruppevoldtekt)
kan utstedes for brudd på seksuallovene.
Det er også en selvfølge
at straffeskatten skal kunne ramme totalt uskyldige mennesker
som aldri har gjort noe galt.
For under seksuell sosialisme
er man ansvarlig for andres handlinger.
Gruppevoldtekt er en helt legitim og fortjent straff
i saker med brudd på seksualreguleringene.
Fellesskapet eier jo folks kjønnsorganer.
Det skulle jo bare mangle
at fellesskapet gjør nøyaktig
hva det finner nødvendig i slike saker.
– Prinsippet er det samme
som for materielle goder
der alle materielle produksjonsmidler
anses som delvis eid av fellesskapet.
Det fremste og viktigste produksjonsmidlet
er ikke fabrikker eller maskiner, men individet.
Uten individets organiserende arbeid
vil det ikke eksistere noen andre
former for produksjonsmidler.
I Norge føler man kollektivt eierskap over arbeidskraft.
Din hjerne og dine muskler tilhører fellesskapet.
I seksuell sosialisme
tilhører også kjønnsorganene felleskapet.
Hvis noen i Norge lider materiell nød
av noe slag vil du holdes ansvarlig for det,
selv om du aldri har gjort noe galt
og selv om det ikke er din feil
at vedkommende lider nød.
Du må betale for det i form av skatt,
enten du vil eller ikke,
ene og alene fordi du tilfeldigvis
tilhører samme gruppe som vedkommende
som lider nød.
Hvis du produserer svært mye
og er svært dyktig
vil du fratas store deler av din inntekt.
Sosialistene som tar fra deg inntektene
synes ikke synd på deg.
De har ikke så mye som en flik av dårlig samvittighet.
De føler seg 100% berettiget
til å ta fra deg dine hardt oppsparte midler.
De føler at straffen var 100% berettiget og rettferdig.
Sosialisme er selve ideen
om at man kan eie noens organer,
enten det er deres kjønnsorganer,
muskler eller hjerner.
Selvbetjeningsløsninger –
gjør jobben,
men man blir fortsatt ilagt gebyret
som om en eller annen saksbehandler
skulle jobbet med saken.
F.eks. kunne omregistreringsavgiften på bil
muligens forsvares en gang i tiden før data fantes,
men i dag, hvor dette er en 2 minutters jobb,
henger ikke avgiften på greip.
Sentralbanken –
er under offentlig kontroll og skal
stabilisere økonomien.
Sentralbanksystemet skaper en stadig voksende gjeld.
Sentralbanken er den eneste instans
som kan som kan utgi penger,
(i USA gjelder dette ikke mynter, bare sedler).
Penger kan bare skapes
ved at noen låner dem fra sentralbanken,
da kommer de inn i økonomien fra ingenting,
og når de betales tilbake forsvinner de fra økonomien.
De aller fleste land har statsgjeld,
dette gir staten god kontroll over pengemengden.
Willoch regjeringens avgjørelse
om å nedbetale statsgjelden i Norge
og skape privat gjeld gjennom bilavgifter
og et manipulert boligmarked
er nok den dummeste avgjørelsen
en regjering ar tatt i nyere tid.
Nå må staten ikke bare avgjøre hvor mye gjeld en trenger,
men også prøve å manipulere markedene
slik at akkurat nok gjeld skapes.
Dette har feilet, og det har blitt skapt mye mer gjeld enn nødvendig.
Resultatet er at staten nå skatter oss
for å hindre pengene som ble skapt av denne gjelden
i å sirkulere
slik at en unngår hurtig vekst i konsumprisindeksen.
Sentralbanken er tross alt et offentlig organ
for sentralplanlegging av økonomien.
En sentralbanksjef kan forsøke
å holde veksten i pengemengden nede,
argumentere mot nye utgiftsforslag
og ta til orde for en generell reduksjon i statens makt.
Sosialister snakker om solidaritet og fordeling og utjamning
og hjelpe de svake og å ta fra de rike.
Å si slike ting på en overbevisende måte
er tilstrekkelig til å bli valgt
eller til å bli fortrukket av mange.
Sinnelagsetikk er en virkning
av at man legger vekt på intensjon;
og ikke resultater.
Det underliggende problem
er mangel på virkelighetskontakt.
Sinnelagsetikk –
vektlegger intensjonen bak handlingen; og ikke konsekvensene.
Intensjonen bak sosialismen er god.
Det er bare det at den kan ha enkelte uheldige konsekvenser.
Sosialismens tilhengere
betrakter konsekvenser
som irrelevante
for en moralsk vurdering.
Det er fordi de mener at følgene av handlinger er tilfeldige.
Siden man ikke kan ha herredømme over disse,
kan man derfor heller ikke gjøres moralsk ansvarlig.
– Stadig å måtte sende de samme dokumentene inn igjen.
For det annet er det slik at
staten må være meget streng ift. pengeinnkreving.
Den må (gjøre sitt beste for å)
kreve inn de pengene den har krav på
uten noen form for fleksibilitet.
Den må følge reglene til punkt og prikke;
dersom den ikke gjør det
kan det komme en form for opsjonalitet inn i ordninger
som har med innkreving/innbetaling av skatt å gjøre,
og dette vil være totalt uakseptabelt for staten.
Dette er noe som alltid vil være et element
av det offentlige saksbehandlingssystemet
med en stat av en viss størrelse.
Offentlig saksbehandling er treg,
fordi det er mange regler å følge
og fordi det er mange saksbehandlere
som skal involveres i hver sak.
I praksis er det blitt slik
at den største forbrytelsen
man kan begå
er å unnlate å betale sin skatt.
Dette gjør at saksbehandlerne får stor makt.
Så lenge staten har rett til å kreve inn penger fra folk
med trusler om lange fengselsstraffer for dem som ikke adlyder,
vil man alltid ha et skattevesen
som er tregt og hensynsløst overfor sine ofre,
men som er langt mer «effektivt» enn nødvendig
når det gjelder å hente inn pengene den skal ha.
De kan innrømme feil,
men man er nødt til å ordne opp i det selv.
Skattelettelser –
dvs. å kreve inn mindre penger
er å gi gaver til skattebetalerne og de rike.
Sosialister mener at å ikke ta er å gi.
Staten kan kun bruke penger den har tatt fra borgerne.
Dersom staten bruker mindre penger får borgerne beholde mer.
Og den enkelte får disponere mer av sin egen inntekt.
Dette er et uttrykk for frihet.
Venstreorienterte sosialister
og konservative begrunner skattelettelser
med at det vil sette fart i økonomien.
Dette en kollektivistisk begrunnelse.
Den rette begrunnelsen
er imidlertid at pengene tilhører
de som har tjent dem,
og en skattelettelse
er å la de som har tjent pengene
få beholde mer av deres egne penger.
Skattenivået er et tegn på
hvor mye penger det offentlige bruker.
Fordi alle penger det offentlige
bruker er tatt fra borgerne.
Penger som det offentlige bruker
kan ikke brukes av de enkeltpersoner
disse pengene er tatt fra.
Dersom statsbudsjettet øker
er dette totalt sett en skatteskjerpelse.
Skatteletter = subsidier.
I en kollektivistisk verden
er alt er eid av fellesskapet,
uansett hvem som produserer verdiene.
Man betaler ikke skatt,
men man «gir tilbake til fellesskapet».
I en slik verden er ikke skattelettelser
å beholde mer av fruktene av eget arbeid,
men å få mer av fellesskapets frukter.
I en verden hvor alt er eid av fellesskapet
er det ingen forskjell på en subsidie og en skattelette.
Begge er gaver fra fellesskapet.
Men dette er også essensielt et føydalsamfunn,
der hvor alle er leilendinger i evig gjeld til samfunnet.
Det er et samfunn der hvor man ikke eier sin egen kropp
eller fruktene av sitt eget arbeid
fordi man alltid står i gjeld til denne mystiske entiteten
som kalles «samfunnet» eller «fellesskapet».
Skatteunndragelser –
vil alltid skje
så lenge det finnes (tvungen) skatt.
Dersom skattene øker
og regelverket er komplisert,
vil antallet
som tar ulovlige snarveier,
f.eks.
ved å jobbe svart,
ved å unndra skatter og avgifter,
ved å smugle, osv.
hele tiden øke.
Høy skatt og kompliserte regelverk
er en direkte årsak til skatteunndragelse.
Hvitvasking skjer i hovedsak med inntekter fra områder
hvor det er etterspørsel etter en type varer/tjenester,
men hvor aktivitet er ulovlig,
f.eks. salg av narkotika, gambling, ulovlig spritsalg, osv.
Problemet er forårsaket av
høyt skattenivå,
komplisert regelverk,
og av at det på visse områder
er forbudt å drive ellers legitim virksomhet.
Velferdsstaten er synonymt med høy skatt, komplisert regelverk,
og et næringsliv
som er gjennomregulert av det offentlige
– og det er akkurat dette
som er årsaken til at denne type økonomisk kriminalitet forekommer.
Man kan ikke komme denne kriminaliteten til livs
ved å intensivere etterforskning
og innføre omfattende overvåkning
– dette er kriminalitet som nødvendigvis
følger med velferdsstaten.
All forbud mot frivillig handel
og samkvem mellom mennesker bør avvikles.
Skjemavelde –
koster 60 milliarder i året,
som tilsvarer 2,4% av BNP.
Når det offentlige bevilger penger til noe,
ligger det bestemte forventinger og krav om hva pengene skal brukes til.
Disse kravene er formulert i
lover, forskrifter, retningslinjer og rundskriv
(og hvis ikke dette er nok,
må man se på innstillingene og debattene
i Stortinget i forkant av angjeldende vedtak).
Men til tross for dette
skjer iblant allikevel at pengene
blir brukt til noe annet enn det som var intensjonen,
selv om kravene i lovene og retningslinjene er oppfylt.
Derfor må man stadig omorganisere
og endre på de lovene og forskriftene osv. som gjelder.
Og derfor må de som bevilger pengene
finne ut og kontrollere hva pengene egentlig går til,
og derfor kommer det stadig mer omfattende krav
om rapportering og tilsyn.
Så lenge pengene som brukes kommer fra det offentlige,
vil det derfor nødvendigvis føre til mer byråkrati:
flere og mer eksakte retningslinjer
og flere krav om rapportering,
og flere tilsyn for å kontrollere at rapporteringen stemmer.
Skal man kjøpe noe til seg selv
så passer man på at man får det en skal ha
i en kvalitet som står i forhold til det en betaler.
Men skal du kjøpe inn noe for andres penger
til andre mennesker enn deg selv,
– har man ikke denne automatiske kontrollen.
Og har man ikke denne automatiske kontrollen,
må man ha lover og retningslinjer og rundskriv
og rapporteringskrav og tilsyn, osv.
Dersom man hadde et system
hvor man bruker sine egne penger,
vil man praktisk talt slippe helt
det enorme mengden ekstraarbeid
som dagens skjemavelde representerer.
– Ja, man kan ha litt av det samme i et fullt ut privat system.
Har man f.eks. private helseforsikringsselskaper,
vil det kunne bli noe av de samme krav om å følge retningslinjer,
det kommer krav om rapportering, osv.
Men i et privat system vil det alltid være alternativer,
og dersom reglene i et forsikringsselskap blir for omfattende
vil det miste kunder til konkurrentene
og derfor vil det være automatiske
mekanismer og ordninger
som sørger for at skjemaveldet ikke blir for ille.
Dette vil ikke skje i dagens system
– dels fordi det reelt sett ikke finnes konkurranse,
og dels fordi offentlige systemer
bare kan be om mer penger fra staten,
og fordi praktisk talt alle tror
at alle problemer kan løses
med noen reformer og større bevilgninger.
Og når alle tror dette vil dagens system fortsette som det er,
dvs. med et stadig voksende skjemavelde.
Et voksende skjemavelde
er derfor en integrert del av velferdsstaten.
Vil du ha det ene, må du regne med også å få det andre.
– Det moralske argumentet.
Alle må ha sko;
derfor er det umoralsk
at private skal tjene penger på
folks behov for sko.
– Distriktsargumentet.
Hvem skal selge sko i utkantstrøk hvis ikke staten gjør det?
Ingen vil være interessert i å selge sko i distriktene
hvor det er så tynt befolkningsgrunnlag,
for det ville ikke lønne seg.
– Kvalitetsargumentet.
Hvis private skal drive med det
så vil de bare lure folk og lage sko
som går i stykker etter kort tid.
Staten må sørge for at kvaliteten
er skikkelig og at forbrukerne
ikke blir lurt.
– Bare for de rike.
Private vil bare produsere for de rike
for det er dem som har kjøpekraft.
Og man vil bare produsere fine selskapssko.
Man vil ikke produsere sko for vanlige folk.
Staten må produsere sko
som vanlige folk har råd til å kjøpe.
– Masseproduksjon.
Hvis private overtar
vil de bare produsere for massene
og ingen vil ta hensyn til
dem som har små og store føtter.
– Sikkerhetsargumentet.
Vi kan komme til å tape neste verdenskrig
i mangel på norskproduserte sko.
I dag produseres det sko;
og det selges sko,
i nord, øst, vest og syd.
Vi kan alle gå inn i en butikk
og kjøpe mange forskjellige skotyper
og velge både i kvalitet og pris.
Og det fungerer.
Markedets variasjonsmuligheter er utallige.
Markedet produserer og styrer og vi kan velge og vrake i tjenester.
Bare en reform til
så blir det norske
skolevesenet i
verdensklasse.
Skole –
Lærere lønnes etter utdannelse og ansiennitet.
Lang utdannelse og ansiennitet gir høyere lønn.
Selv om skolen mangler realister og har nok av filologer
så gis det ikke høyere lønn til realister enn til filologer.
Det gis ikke høyere lønn til dyktige lærere
som oppnår gode resultater.
Lærere som ikke fungerer er tilnærmet uavsettelige.
Dårlige lærere kan gjennom en mangeårig karriere
ødelegge skoletiden og utdannelsen for et stort antall elever.
Dårlige lærere bør gis mulighet til å finne seg noe annet å gjøre.
Det er svært viktig for elevene og deres mulighet til å lære at læreren er god.
Derfor er det viktig at skolen har gode lærere.
Men måten å sikre dette på
er å sørge for at de lærere
som ikke fungerer godt
forlater skolen og finner seg noe annet å gjøre.
Det lærerkollegium som da blir igjen
vil som helhet bli bedre
i og med at de lærere
som ikke fungerer godt hele tiden blir skiftet ut.
Fagforeningene tror at dersom en lærer ikke fungerer godt
skal arbeidsgiver gi hjelp og evt. videreutdannelse
mens han er ansatt
slik at han kan fungere bedre i jobben.
Problemet er bare at det vil kreve store ressurser
for å kunne fungere etter hensikten.
Skolene bør være private
og det bør være opp til skolen selv
å avtale lønninger.
Skolene får sine midler fra det offentlige
uansett hvilket tilbud elvene på skolen får.
For drøye 20 år siden ble spesialskolene lagt ned,
etter politisk ønske om en mer inkluderende skole.
Og da er det begrenset hvor mye dynamikk
og initiativrikdom som finnes i systemet.
Skolen er pålagt en rekke oppgaver og roller
som egentlig ikke hører hjemme i skolen:
skolen skal være den samme for alle,
uansett evner og interesse,
og den har i stor grad fått en oppdragerrolle,
etter at foreldrene er mer eller mindre presset
til å frasi seg store deler av denne rollen.
Elevene skal i liten grad
holdes ansvarlig for det de gjør,
verken mobbing eller svak faglig innsats,
fører til merkbare negative konsekvenser,
for dem som holder på med slikt.
Fravær og ansvarsløshet.
Innsats spiller liten rolle;
de er sikret uansett hvordan de gjør det,
de kommer inn på studier uansett,
og får de seg verken utdannelse
eller jobb kan de bare nave.
Dette er typisk for den
ansvarsløshet og likegladhet
som velferdsstaten forutsetter,
bygger på, og forsterker.
Det er en holdning som innebærer
at det ikke stilles krav,
og at de valg man foretar,
enten de er gode eller dårlige,
i for liten grad får merkbare konsekvenser.
Slaveri i Vesten –
handler om at folk fra land
som f.eks. Romania jobber i vestlige land
under så dårlige betingelser
at noen kaller det moderne slaveri.
Disse folka vil heller bo og jobbe i vestlige land under dårlige forhold,
enn å bli sendt tilbake til sine hjemland.
Forholdene i mange vestlige land er så mye bedre,
at de heller vil jobbe som «slaver» i Vesten,
enn å leve som en vanlig borger i Romania.
I velferdsstaten
kan man ikke ha en innvandringspolitikk
som gir gratis skole og helsetilbud og trygder og pensjoner
til alle som måtte komme.
Årsaken til problemet er en innvandringspolitikk
som knytter lovlig opphold til arbeid;
hvis man mister jobben
mister man oppholdstillatelsen
og man må reise tilbake.
Problemet er en innvandringspolitikk
som har en direkte kobling
mellom det å ha jobb
og det å ha lovlig opphold.
Løsningen er en liberal innvandringspolitikk
som ikke deporterer folk
dersom de mister jobben.
Et annet problem er at reell kriminalitet øker.
Løsningen på dette er at
politiet må få mulighet til å fokusere på reell kriminalitet.
Dersom politiet fortsetter
å bruke enorme ressurser på
narkotikaforbudet,
kommer mye reell kriminalitet
til å forbli ustraffet.
Blant ofrene for moderne former for slavehold er
kvinnelige prostituerte, hushjelper
og arbeidere innen landbruket,
industri og fiskeri.
De som er ofre for det moderne slaveriet
er derfor egentlig ofre for velferdsstaten.
Mange av ofrene er utlendinger
fra land som Romania, Polen, Albania og Nigeria.
Sosialdarwinisme –
er en kollektivistisk ideologi om sosial og politisk utvikling,
som er uforenlig med individualismen.
Kortversjonen er at
biologi erstatter politikk,
(politikk i betydningen bevisste
valg etter offentlige avveininger).
Samfunnet sees på som en organisme
som styres etter de samme krefter
som styrer livet i naturen.
I Sosialdarwinismen
behøver man i praksis ikke begrunne noe,
så lenge man får med seg nok folk til å ta makten.
Den sterkeste grupperingen bestemmer rett og galt.
I sosialismen tvinger
staten igjennom flertallets ønsker.
Felleskaken skal deles
og de beste bitene går til
de sterkeste pressgruppene.
– I økonomisk Laissez-Faire liberalisme
har alle rett til å styre fullt ut det de eier og tjener.
Ingen har rett til å initiere tvang mot noen,
heller ikke den type tvang som består av skatt og regulering av næringsvirksomhet.
Alle har rett til å produsere hva han måte ønske og å tilby det for salg.
Liberalismen er den eneste ideologi som ikke innebærer alles kamp mot alle.
– Sosialdarwinisme betyr at samfunnet styres
på en måte slik at de mest tilpasningsdyktige overlever
og får mange barn mens de minst tilpasningsdyktige skal dø uten å få barn.
– Statlig tvang i form av eugenikklover
er mer i tråd med sosialdarwinisme enn Laissez-faire.
– Sosialdarwinisme er en form for kollektivisme,
fordi det overordnede målet
er at menneskehetens gener
som helhet skal bli bedre.
Ideen om at staten skulle holde folkets gener i hevd
vha. tvangssterilisering er en sosialdemokratisk, kollektivistisk ide.
Grunnen til at tvangssterilisering
gikk av moten i de sosialdemokratiske landene
var nazismens eugenikk.
– En sosialdarwinist er en kollektivist
fordi vedkommende ser på
f.eks en smartere befolkning
som et mål i seg selv.
En individualist kan se på en smartere befolkning
som en bra ting i den grad det bidrar til teknologiske fremskritt ol.
som igjen bidrar til en høyere levestandard.
3. Lover og regler må innføres overalt
for å hindre idiotene i å skade seg selv.
Lovene gjelder følgelig ikke meg.
Sosialdemokratiske politikere er dyktige
til et å drive valgkamp,
fremsette løfter som de ikke kan holde,
og å bortforklare hvorfor de har brutt sine tidligere løfter.
De er også dyktige til å unnlate å svare på direkte spørsmål.
Det er dette politikere kan,
og dette er stort sett det eneste de kan.
(At de ikke kan administrere skolen, helsevesenet, eldreomsorgen og pensjonssystemet er opplagt.)
I sosialdemokratiet
vil skatter og avgifter til å øke,
antall offentlig ansatte vil øke,
entreprenører og andre som må igjennom statlige kontroller eller ha tillatelser og løyver fra det offentlige vil oppleve at alt stadig går mer og mer tregt.
Sosialisme –
er at individets produkt er gjenstand for sosial kontroll.
Staten forvalter produksjonsmidlene og fordeler tyvgodset.
Basis er manglende eiendomsrett og at alle skal ha det likt.
Sosialistene er ute etter å ta verdiskapernes penger.
De yter heller ikke tjenester tilbake,
fordi tjenester forutsetter frivillig forhold mellom partene.
Offentlig ansatte lever i tilnærmet konsekvensløse omgivelser
og noen av dem har stor frihet til å benytte maktapparatet til å plage andre.
Sosialistorganisasjoner
kjennetegnes ved
akkumulert inkompetanse,
uoppsigelige stillinger,
statsmonopoler,
avansement etter ansiennitet,
uendelig vekst i offentlig sektor,
rot,
tull,
meningsløs kommunikasjon og svada
ofte i forhold til saksbehandling i det offentlige,
straff for innsats
og belønning for udugelighet.
Det er nemlig gratis å sløse bort verdiskapernes skattepenger.
– Metafysisk er sosialisme en kamp der livet dreier seg om å
gå opp i en høyere enhet i kamp for et
eller annet abstrakt og fjernt kollektiv.
F.eks. kampen for:
Klassen, Rasen, Naturen, Ummaen, Kristenheten, Historien, Frelsen, Rettferdigheten.
– Sosialismen implementerer barnets tankegang (i likhet med religioner),
om at det finnes en stor kake
som allerede er laget,
og som det bare kan deles fra.
Og det gjelder å få mest mulig til seg selv
gjennom ulike former for maktkamp.
– Kapitalismen går ut fra at alle har et lite kakestykke,
og gjennom å gjøre den biten større,
bidrar en til å også gjøre de andres biter større,
gjennom frivillig verdibytte ihht. rasjonelle regler
basert på fri vilje og individets eiendomsrett.
– Et samfunn som setter likhet foran frihet,
ender opp uten noen av delene.
Et samfunn som setter frihet foran likhet,
ender opp med mye av begge.
– Sosialismen sier ingenting om hva den skal bygge på.
Det er intet objektivt grunnprinsipp i det hele tatt.
Det kan være helt tilfeldig.
Selv ordet eiendom er ikke definert i denne ideologien.
–
Sosialismen er en politisk ideologi fullstendig uten spesifikt
etisk/metafysisk/epistemologisk grunnlag.
Den bygger kun på følelser,
og kan derfor gå i hvilken som helst retning.
– Sosialisme (fra latin socius – følgesvenn, kamerat)
er en politisk ideologi,
som vektlegger ønsket om økonomisk likhet mellom samfunnsmedlemmene.
– Sosialisme er motivert utifra misunnelse, frykt og dårlige familieforhold,
der barna ikke lærte forskjellen på ditt og mitt.
I tillegg elsker sosialister ideen
om å styre andre mennesker
og spesielt andre menneskers eiendeler.
Det er umulig å herske over uskyldige mennesker.
Den eneste makten staten har, er makten til å slå ned på forbrytere.
Vel når det ikke er nok forbrytere, får man skape dem.
Man gjør så mange ting til forbrytelser
at det blir umulig å leve uten å bryte loven.
Hvem vil ha en nasjon av lovlydige borgere?
Hva har noen å vinne på det?
Men innfør lover som verken kan etterkommes,
iverksettes eller tolkes objektivt
– og du har en nasjon av lovbrytere –
og så kan du begynne å høste inn på skyld.
[Sitat fra boken «De som beveger verden» av Ayn Rand.
Dr. Ferris i samtale med Hank Reardon. Side 487.]
Sosialismen –
fører til undertrykkelse, fattigdom, ufred og bråk.
Sosialismen gjør det vanskeligere å få et samfunn preget av fred,
harmoni og velstand.
Sosialismen kan i praksis gjennomføres i tre varianter:
– totalitært.
– autoritært.
– sosialdemokrati.
I et totalitært styre har befolkningen ikke frihet på noen områder
og lever derfor i praksis på sultegrensen.
I et autoritært styre er det visse siviliserte innslag,
som f.eks. at visse deler av matproduksjonen er på private hender.
Sosialdemokratiet med velferdsstaten fører til kollaps når alle tilgjengelige ressurser er brukt opp.
– I sosialistpartiet er det ofte utskiftninger, løftebrudd og indre strid og uenighet.
– I sosialistpartiet finnes naive tilhengere
av en virkelighetsfjern ideologi.
– Den underliggende drivkraften er en kraftig vilje til makt.
I mye mindre grad er det en genuin omsorg for de svake som driver dem.
– Store offentlige institusjoner
gir gode og trygge jobber til tusenvis av
inkompetente sosialistiske partikamerater.
Derfor satser sosialistene på å plassere sine egne inkompetente folk i trygge og godt lønnede
styrejobber i offentlige institusjoner.
De satser mye mindre på tiltak
som faktisk kunne vært til hjelp
for dem som har det vanskelig.
– Det grunnleggende problemet med sosialisme
er at man er villige til å bruke tvang for å finansiere tiltak.
– Statlige ordninger er alltid ødeleggende på sikt,
pga. insentivene som det innebærer.
– Mange tror at sosialismen handler om
felleskap, solidaritet, samhandling, utjamning,
at de som trenger hjelp skal ha rett til hjelp,
samfunnsmessig styring og kontroll,
nei til markedskreftene,
ta fra de rike og gi til de fattige, osv.
Men alt dette er intet annet enn tvang og trusler om bruk av vold fra staten mot alle.
– Utjamning betyr at staten med tvang
tar fra de som er produktive og tjener mye
og gir til de som er mindre produktive
og derfor tjener mindre.
Dette fører til at motivasjonen
til å tjene penger blir mindre,
til at det blir mer behagelig å være mindre produktiv,
og dette fører igjen til at produksjonen blir mindre,
og til at velstanden synker/fattigdommen øker.
– Markedskreftene er summen av alle individers tilbud/produksjon og etterspørsel/forbruk.
Skal staten styre disse kreftene
må den tvinge individer til å handle annerledes
enn de ellers ville ha gjort,
noe som fører til at deres handlinger blir mindre optimale,
til at de må nøye seg med noe
som er dårligere enn de eller ville ha valgt.
At noen skal ha rett til hjelp
betyr at de man tror kan bidra med slik hjelp
blir tvunget til å fremskaffe hjelpen,
og dette betyr i praksis
at staten legger en byrde på dem.
Dette vil virke demotiverende på deres arbeidsinnsats,
og fører til at produksjonen blir mindre.
– Solidaritet høres fint ut,
men når den blir gjennomført ved tvang,
vil den føre til at det vil dukke opp folk som vil utnytte holdningen
ved å gi seg ut for å være mindre produktivitet enn de kan være.
Dessuten kan ikke den enkelte selv bestemme
hvem han vil være solidarisk med og i hvilken grad,
under sosialismen er det staten som bestemmer dette.
– Sosialismen vil derfor nødvendigvis demotivere de produktive,
den vil oppmuntre folk til å bli mindre produktive enn de kan være
(siden produktivitet i langt mindre grad blir belønnet under sosialismen enn i et fritt system),
den fører til at de produktive forsvinner, den fører til at velstanden synker.
– For å prøve å utsette problemene slike tiltak fører til
kan myndighetene forsøke enkelte drastiske tiltak som f.eks.
å dele ut penger som bare er trykt opp,
uten å være forankret i realverdier.
Men dette fører til at pengene blir mindre verd,
noe som er det samme som at prisene stiger.
Inkompetente sosialistbyråkrater etterspør informasjon,
i stedet for å lese den informasjon de faktisk selv har
rett fram for den røde nasen sin (det er for kjedelig).
Det setter sinnene i kok og er mer spennende.
Dessuten går dagene fortere, og bemanningen og sysselsettingen øker.
Den eneste løsning på dette er å få fjernet inkompetente folk.
De inkompetente sosialistbyråkratene liker flyktige snakkemedier.
Møter og telefon
er de inkompetente sosialistbyråkratenes yndlingsredskap.
Derfor maksimeres udugeligheten
slik at det fører til mest mulig telefonmas og oppklaringsmøter,
og den ellers kjedelige hverdagen blir mer spennende
dess mer de kan plage andre.
Det får tiden til å gå fortere,
samt bidrar til mer hjernedød sysselsetting.
Noen av dem er i den unike posisjon at de kan øke verdiskapningen,
bare ved å la være å gjøre dumme ting,
– ved å velge det såkalte nullalternativet.
Sosialistbyråkratiet implementerer og støtter opp om psykopatens forestillingsmønstre,
preget av omnipotente og ufeilbarlige forestillinger om seg selv.
Selv er de hinsides all kritikk.
Psykopater trenger en organisasjon med mye makt med masse rot, pulverisering av ansvar, anonymitet, inkompetanse, mulighet for dokumentforfalskninger, regler og tidsfrister som er vanskelige eller umulige å overholde, sandstrøing i klageinstanser og hemmelighold,
slik at psykopatene kan skylde på alt annet enn seg selv,
og kan fortsette å drive djevelskapen uten å bli oppdaget,
og straffe og trakassere kritikere eller dem de ikke liker
eller som bare skiller seg ut fra flokken. Psykopater er flokkdyr.
– Skrivebordspsykopaten sitter bak en haug med papirer og lager faenskap uten like,
uten å bli oppdaget.
De benytter byråkratisk makt og manipulering, og kan være meget farlige.
Ingen fokus på egne feil.
Angripe andres feil.
Alle andre har skylda, bare ikke psykopaten.
Hensynsløs når det gjelder andre.
Projiserer egne feil på andre.
– Noen ganger kan en høre representanter fra Sosialistbyråkratiet uttale setningen
«Vi skal bare hjelpe deg» som oversatt fra det psykotiske sosialistspråket betyr:
«Vi udugelige æreløse regelpsykotiske sosialistskrullinger trenger ikke å
forholde oss til konkrete fakta og kjennskap til saken og til virkeligheten.
– Vi trenger et sted å gå til som vi kaller jobb, og vil ha ære og berømmelse
for å sysselsettes med ressursødende, meningsløs svada og unyttige papirmøller.
Vi støtter opp om psykopatiske, manipulative aggressive skadedyr,
som er drevet av en syk kontrolliver og maktmisbruk, slik at dem
som påpeker feil og mangler, kan straffes, og psykopatene kan føle seg litt bedre,
i sine egne syke og ufeilbarlige forestillinger om seg selv.»
Boken «Prosessen» av Kafka gir en grei innføring i hvordan sosialistbyråkratiet kan oppleves.
Boken «Kamerat Napoleon» («Animal Farm»)
av George Orwell kan leses som supplement.
Dyregården «Manor Farm» var ikke spesielt effektiv eller innovativ,
– og dét er heller ikke de inkompetente sosialistbyråkratene.
Sosialister –
og kollektivister
av alle slag,
og tenker aldri på hvordan verdier skal skapes.
De tenker bare på hvordan
de skal kunne ta verdier fra andre,
og fordele og omfordele den.
Sosialistene sier:
«fra enhver etter evne, til enhver etter behov»
og «del godene!».
Målet er alle skal ha det likt
og hensikten er å ha flest
mulig lojale sysselsatt.
Sosialister er materialister.
Alt skal måles i materielle verdier
og fordelingen av disse.
Fordeling av rettigheter
er det ikke så nøye med.
Sosialister er ikke interessert i
hvor verdier og velstand kommer fra.
Sosialister aksepterer ikke
at individet eier sin kropp
og fruktene av eget arbeid.
Sosialismen er en totalitær
kollektivistisk ideologi,
hvor det ikke er rom for selv-eierskap.
Nominalistiske sosialister,
i likhet med religiøse skrullinger,
forvrenger språket
slik at ord kan bety det motsatte, dersom sosialisten føler for det.
F.eks. når sosialisten sier «å gi penger» til en verdiskaper,
så menes «å ta mindre skattepenger med tvang» (dvs. å stjele mindre).
Sosialister verken skaper eller gir verdier.
Eller når de sier «etter en nøye vurdering»
er det ord som brukes som pynt og staffasje,
uten at de kan redegjøre for hvilken
substans og semantikk ordene har
og hva de betyr i praksis.
Det dekker over en realitet hvor inkompetente og dumme folk bruker
verdiskapernes skattepenger og statsmakt etter eget forgodtbefinnende,
på en impulsiv og overfladisk måte,
for å straffe dem de ikke liker eller som de synes ikke passer inn i flokken.
Sosialister føler at de blir utnyttet, – ikke fordi noen tar noe fra dem – men fordi de får for lite.
Sosialismen er en religion, med Staten som gud.
Sosialister krever å blir trodd når de forteller at det er i
individets interesse at sosialistene stjeler fra dem.
Sosialister ønsker veldig gjerne å hjelpe de fattige, men ikke med sine egne penger.
Sosialister mangler prinsipper og prinsipiell tenkning.
– Sosialister tror de er mye mye bedre enn alle andre
og at de derfor skal ha særrettigheter og privilegier
til å bestemme over andre mennesker.
– Sosialister føler at de er opphøyet og moralsk,
sammenlignet med den gemene hop.
Derfor har de guddommelig rett
til å intervenere med makt i hva andre mennesker,
som ikke plager dem, holder på med.
– Sosialister innrømmer ikke
at det var sosialismen som spilte fallitt.
De påstår at det var noe annet som f.eks.
tilfeldig uflaks,
at andre land isolerte dem,
inkompetent ledelse,
maktmennesker kuppet systemet,
det var feil folk som skrudde på knappene på kontrollpanelet.
– Men det er den sosialistiske verdensanskuelsen
som er hovedårsaken til
dårlig ledelse, at maktmennesker kupper systemet,
at man ikke tar vare på arbeidsressursene osv.
– Sosialister mener at det finnes en elite blant oss
som faktisk i kraft av sin overlegne klokskap og kunnskap
faktisk er egnet til å ha makt over andre mennesker
og til å bestemme hva folk skal gjøre for å få et vellykket resultat.
De deler samfunnet i en elite som i kraft av sin overlegne klokskap
skal herske over alle de andre
og i et proletariat
som bare skal ta ordrer
og utføre det som eliten befaler.
Sosialistisk argumentasjon –
Når oppegående mennesker finner en naturlov som gjelder i 99,9% av alle tilfeller,
da finner sosialister
et tilfelle der denne grunnloven ikke gjelder.
–
Sosialisten klarer altså ikke å slå seg til ro med empirisk erfaring
som gjelder nesten alltid,
de bare må kverulere og lete med lys og lykte
etter ett eneste tilfelle
der hovedregelen ikke gjelder.
Når regelen om fri og frivillig byttehandel
og frivillige transaksjoner mellom mennesker
fungerer helt fint i et overveldende flertall av alle tilfeller,
da klarer sosialister å finne å finne
den promillen av de tilfellene
der frivillig byttehandel tilsynelatende
ikke fungerte best for begge parter.
Deretter snur sosialistene saken fullstendig på hodet
og de sier at frivillig byttehandel ikke er bra,
fordi det fungerer dårlig for en av partene i én promille av alle tilfeller.
Sosialklienter –
kan være helt vanlige mennesker
som av mange forskjellige grunner
er uten inntekt eller har andre
vanskeligheter av ulik art.
Årsaker kan være arbeidsrelaterte problemer, stress, utbrenthet, oa.
Det er ikke sikkert arbeid og jobb og mer av det samme er saliggjørende.
Frihet fra krav, stress og arbeid kan være like bra.
Sosialhjelp har i seg et element av forsikring
som allerede er betalt for gjennom skatteseddelen,
uten krav til verken frivillige eller tvangsmessige gjenytelser.
Sosialstønad er ikke en ytelsesbasert tjeneste
hvor et sosialsenter eller NAV-kontor
skal vurdere ut fra uspesifiserte kriterier
hva de mener passer klientens situasjon.
Sosialstønad er under halvparten
av satsene for minsteinntekt
(ref. Statens institutt for forbruksforskning).
Betingelsen for å få den sosialstønad man har rett på,
er at man er skattebetaler og norsk statsborger.
Hjelpeapparatet er, (i likhet med mye annen offentlig virksomhet),
svært stivbeint, selvrettferdig
og lite fokusert på å finne
og rette opp egne feil og mangler.
Sosialklienter betaler heller ikke
beskyttelsespenger til en fagforeningsmafia.
Saksbehandlere, skrivebordspsykopater
og høyskoleutdannede udugelige skrullinger
har gode muligheter til å straffe klienter
etter eget forgodtbefinnende,
og ofte helt utenom lover og regler,
med sin skjønnsutøvelse.
Staten –
trengs for å lage regler og sette et rammeverk
hvor individer kan følge egne mål,
arbeide og samarbeide sammen.
Statens viktigste og eneste legitime oppgave er
beskyttelse mot kriminelle (politi og militærmakt).
Dette skal den gjøre ved ha et klart lovverk,
et effektivt politi
som etterforsker og oppklarer
forbrytelser og arresterer mistenkte,
og et rettsapparat som dømmer kriminelle.
Individet har rett til fravær av tvang fra andre.
Det vil si retten til å være i fred og gjøre hva man
vil med sin eiendom så lenge man ikke plager andre.
Inkludert fravær av tyveri og skatt.
Staten skal beskytte disse rettighetene,
og må finansieres på en måte som ikke er i strid med rettighetene.
– Skatt er i strid med individets rettigheter,
fordi den er basert på initiering av tvang.
– Men en stor stat reduserer også fri konkurranse,
tar frihet gjennom skatter og avgifter, lover og regler.
I sosialistsamfunn er det over 80% skatt.
Sosialiststaten er ineffektiv,
og de offentlig ansatte sosialistbyråkratene sløser bort mesteparten av verdiskapernes skattepenger,
slik at det kun er smuler igjen til nyttige verdier.
Sosialister og kollektivister tenker aldri på hvordan verdier skal skapes.
Sammenhengen er at økning i offentlig pengeforbruk
gir økte skatter og økte priser i privat sektor.
En annen sammenheng er ineffektiv bruk av arbeidskraft i offentlig sektor
medfører mangel på arbeidskraft i privat sektor,
lønnsøkning og prisstigning.
– Statskonsult har beregnet at det offentlige
kan spare 40 milliarder i året kun på å effektivisere,
uten at tjenestenivået går ned.
– Sosialismen kan kun fungere som en parasitt på kapitalismen,
eller det som på fagspråket kalles blandingsøkonomi.
Et rent sosialistisk samfunn med straff for innsats,
belønning for udugelighet og uendelig vekst
i uproduktiv offentlig virksomhet vil naturligvis gå til grunne,
og alle ender opp like fattige.
– Årsaken til fattigdom er manglende eiendomsrett, skattelegging og sosialisme.
Konkurranseutsatte næringer har et betydelig
kostelement ifbm. markedsføring.
En offentlig virksomhet trenger ikke ta hensyn til dette når de har monopol.
Slik at når det offentlige opererer med ågerpriser,
er det et tegn på at de har sysselsatt et overtall mennesker
som ikke bidrar til verdiøkende tjeneste for brukeren.
Dette virker inn på å påvirke generell levestandard og lønnsnivå i samfunnet,
dvs. hva samfunnet produserer av varer og tjenester som den enkelte kan bruke pengene på.
Et samfunn sysselsatt med folk som produserer varer og
tjenester er forskjellig fra og et samfunn
sysselsatt med å påføre andre borgere offentlige forordninger.
– Offentlige saksbehandlere har en forkjærlighet for «loven
om de irreversible konklusjoner»,
den konklusjonen de først kom fram til er ufeilbarlig.
Dersom begrunnelsen kan vises å være feil,
så tviholder de på konklusjonen og finner en ny begrunnelse.
– Statlig eierskap er inkompetent.
Staten bør ikke drive næringsvirksomhet.
All statlig eierskap i bedrifter bør avvikles.
– Retrettstillinger:
Hva skjer med personer i høye statlige stillinger
som viser seg å ikke kunne håndtere jobben
på et tilfredsstillende nivå?
Er det slik at denne type personer ikke blir oppsagt,
men blir forfremmet og plassert i en jobb
hvor de ikke kan gjøre så mye skade?
Statsbudsjettet –
inneholder et stort antall forslag for hva staten skal bruke penger på,
og hvordan inntektene skal skaffes.
Inntektene er skatter på alt borgerne tjener og avgifter på alt de kjøper.
Utgiftene er til helse, skole, veier, infrastruktur, forskning, miljø, trygder, pensjoner, osv.
Prosessen frem til vedtatt budsjett består i at det debatteres i Stortinget om endringer i noen få promille av noen av postene på budsjettet.
Regjeringens verdisyn
kan leses fra budsjettet
hvis en antar at den vil bruke penger
for å støtte tiltak den liker,
og mindre på den ikke liker.
Når man bruker penger må man prioritere mellom alternativer:
– Skal det brukes mer penger på veier på Østlandet eller Vestlandet.
– Skal det brukes penger på klimatiltak eller på bedre motorveier.
– Skal avgiftene på flyreiser reduseres
eller skal tobakk og alkohol avgiftene reduseres.
– Skal eldreomsorgen eller kriminalomsorgen styrkes.
Osv. Osv.
Prioriteringene som ligger i budsjettet
er uttrykk for hva regjeringen og byråkratiet mener er viktigst.
Pengebruk er uttrykk for verdiene til de som bruker pengene.
Når budsjettforslaget blir offentliggjort
vil noen juble mens andre vil bli mindre glade.
Regjeringen er mest opptatt av gjenvalg
og bruker penger slik at den styrker denne muligheten.
Byråkratiet er opptatt av at byråkratiet skal leve og blomstre.
Innbyggere og deres ve og vel er ikke første prioritet.
– Hvis det hadde vært en samfunnsorganisering
som var slik at innbyggerne fikk beholde sine egne penger
ville hver enkelt kunne prioritere slik de selv ville.
Hver enkelt kunne brukt sine egne penger
på pensjonsforsikring og helseforsikring,
og fått den slik de ønsket
og slik at de var uavhengige av politikerens
innfall og behov for å sikre gjenvalg ved å appellere til utvalgte pressgrupper, og hestehandler.
Man kunne da kjøpe skoleplass til sine barn
og få et tilbud som passer det barn
man kjøper en plass til.
Man kunne betale for infrastruktur
i den grad man har behov for å bruke den.
Videre kunne man bruke
akkurat så mye man vil av egne penger til
u-hjelp,
distriktsutbygging,
matvaresubsidier,
klimatiltak,
osv.
Man ville sett hva hver ting kostet.
Ingenting ville ha blitt tilbudt
såkalt gratis eller svært subsidiert fra det offentlige.
Man ville kunnet prioritere på en helt annen måte
enn man kan når en vanlig arbeider
som i dag må betaler over 70% av inntekten til det offentlige.
Dagens ordning med fellesløsninger
hvor man betaler en klump penger til det offentlige,
og så skal politikerne dele ut goder,
er ineffektiv, sløsete, urettferdig og umoralsk.
Dessuten skaper den skjevheter
i den forstand at alle vil at det skal brukes mer penger på de områdene man selv favoriserer.
Dette betyr at områder
som representeres av folk
med politiske forbindelser
kommer bedre ut enn de burde.
Statslån –
Disponeringen av størsteparten folks inntekter
er overlatt til politikere som kan
ta opp lån på befolkningen vegne.
De tar opp lån og bruker penger for å gi befolkningen tilbud.
Dette kan sees på som å kjøpe stemmer i valg.
Det er låneopptak
som velgerne i ettertid
på en eller annen måte må betale.
Det som har skjedd er at folk
har stemt på politikere
som har lovet dem høyere lønn
og lavere pensjonsalder
og lengre ferier
og bedre skole
og bedre helsetilbud.
– og alt dette finansiert
med velgernes egne penger
eller med lån som velgerne senere må betale.
De som har tatt opp lånene –politikerne–
blir ikke stilt til ansvar;
det er befolkningen selv som må betale.
Alt i alt har dette ført til
at det er alt for mange offentlig ansatte,
at de har har alt for gode betingelser,
at skatteunndragelser har florert,
og at statsgjelden er enorm.
– Under bankkrisen oppførte bankene seg uansvarlig.
Dette var noe som ble pålagt dem av politikerne.
Bankene fikk beskjed av politikerne
om å foreta uansvarlig utlån
(dvs. å låne ut til folk som ikke var kredittverdige),
og eller å oppføre seg uansvarlig.
Beskjeden var at
«dersom dere tar for store sjanser
og det går galt så vil Staten redde dere
med skattebetalernes penger
eller ved å ta op lån
som skattebetalerne senere må betale!».
En rekke redningspakker offentlige støtteordninger
overfor uansvarlige bedrifter
har ført til enorm statsgjeld i USA.
Det vil komme nedskjæringer som vil ramme alle.
Dessuten er det så mye reguleringer,
som ikke er annet en hindringer for produktiv virksomhet,
at mange mister jobben og det er vanskelig å finne en ny jobb.
Årsaken til problemene er statlig innblanding i økonomien;
slik innblanding er å legge legger hindringer i veien for verdiskapning,
og er et system som innebærer
at politikerne må love å gi bort mer og mer
til velgerne for å bli valgt.
Videre innebærer dette nærmest en straff
for de produktive høye skatter)
og en belønning av de mindre produktive
(overføringer og støtteordninger).
De tingene som gis bort
blir senere betalt av borgerne,
enten ved direkte skatter
eller ved at de må betale den gjeld
som politikerne tar opp for å finansiere sine valgløfter.
Løsningen er at hver og en
må få ansvar for sitt liv,
sin eiendom og sin inntekt.
Dette innebærer
at man ikke skal ha noen rett
til å få noe av det offentlige
(annet enn beskyttelse mot kriminelle og et militært forsvar),
dvs. at skole, helsetilbud og pensjonsordninger
er noe man må skaffe seg selv
og betale for direkte med egne penger.
Kun da kan man få et samfunn
som over tid vil være preget av
fred, harmoni og velstand.
Kompleksiteten, behovet for personale
og risikoen for problemer øker med størrelsen.
For brukerne betyr dette
en økende risiko for tidstap
ved lange ventetider og forsinkelser.
Det reisende publikum har ikke interesse
av en størst mulig flyplass,
men av en best mulig flyplass,
som er mest mulig praktisk, brukervennlig og tidseffektiv.
– Unntaket er trusler og vold mot journalister.
Da skal straffene være strenge for å virke avskrekkende.
(For egentlig virker straff,
men journalistene lyver om det utad
pga. politisk korrekthet.)
Etikk kommer fra diskursen/diskusjonen i samfunnet der alle, inkludert, media de ressurssterke establishment/eliten
kan komme til orde og bestemme etikken, på tvers av individet.
Hva er best for fellesskapet, ikke hva er best for individet.
Diskurseliten (journalistene)
kommer svært godt ut av det objektivt sett
med god beskytte gjennom lovverket.
Venstresidens forvirrede ideologi
blir typisk projisert over på høyresiden
som «rasisme», «fascisme», «nazisme» osv.
Det er for vondt å bli stilt ansikt til ansikt
med konsekvenser av egne handlinger,
så de leter og finner ansvaret utenfor seg selv.
den følelsesmessige avhengigheten mange får
når de lar seg fange av politiske doktriner
som islam eller venstretenkning,
gjør dem så virkelighetsfjerne
at de aktivt klarer å slutte
å forholde seg til årsak og virkning.
De åndelige vill-lederne i sekten
lærer opp medlemmene i ideologiske årsak-virkningsforhold
og endrer på denne måten hele den indre logikken hos individet
– som gladelig ser seg selv som helten i narrativet og finner fienden utenfor.
Etter at de har investert mye av livet i anti-tenkningen
koster det for mye å stille spørsmål ved eget ståsted
– de er ikke lenger villig til å forfølge sannheten,
om de noensinne har hatt interesse for slikt.
Bare få bryter ut.
Det koster ikke bare personlig,
for brått mister du alle vennene og må finne ny jobb.
Få tåler slikt – det er lettere å leve som hykler.
Alle virkelighetsfjerne ideologier
gjør sitt beste for å holde seg lengst mulig vekk fra empirien og virkeligheten,
og trofast verne om sitt grunnlagsmateriale.
Man holder seg til grunntekstene.
Venstresiden har sin Marx og alle de forvirrede som kom etter ham.
Muslimene har sin Allah, Muhammed, Koranen, Sira og Hadith, de rettslærde
– en samling forvirring det er vanskelig å komme seg unna
og samtidig kalle seg muslim.
Stress –
Det store skattetrykket,
kombinert med det mediestyrte status- og motepresset
gjør folk stresset og misfornøyde
slik at de ikke får tid
til å tenke igjennom
mer elementære spørsmål.
Det er viktig å ha ledig kapasitet
i form av først og fremst tid,
men også fravær av økonomiske problemer
for å utvikle sitt eget sinn.
Dvs. at en gruppe mektige ansatte bruker streik
for å presse lønningene til langt over markedsnivået.
Eksempler på dette er:
– Typografer som kunne stoppe avisutgivelser
og hadde greid å få langt høyere lønninger enn andre tilsvarende jobber.
En teknologisk utvikling overflødiggjorde hele yrkesgruppen.
– Heismontørene er et annet eksempel.
Utpressingen var kun mulig
når staten spilte på lag med fagforeningene.
Når heismontørenes monopol ble opphevet
og elektrikere fikk lov til å montere
og reparere heiser tok utpressingen slutt.
Fagforeningene har sikret seg lover
som gjør at arbeidsgiveren
ikke kan sparke folk som streiker.
Konkurranseloven §3
gir unntak for arbeids- og ansettelsesvilkår.
Dvs. at prissamarbeid er forbudt for alle unntatt fagforeninger.
Dermed transformeres streik om til å bli et så ekstremt mektig våpen
at det i realiteten er utpressing og strukturell vold.
Marxistiske fagforeninger
kan kalle det solidaritet og rettferdighet,
men det de holder på med
er ikke annerledes
enn hva en hvilken som helst mafia bedriver.
– Streik i offentlig sektor
gir gevinst for de streikende i form av presseshow
og gevinst for arbeidsgiver i form av sparte penger.
Streikevåpenet er utviklet
gjennom en lang historie i privat sektor.
I offentlig sektor vet de at jobben er like sikker
når streiken er over som den alltid har vært.
Arbeidsgiveren sparer lønnsutgifter.
Tapet bæres utelukkende av tredjepart.
Tilfeldige grupper i befolkningen blir gisler
mens både arbeidstakere og arbeidsgivere lever godt med konflikten.
Offentlig ansatte kan gå til streik for morro skyld.
I visse tilfeller kan streik
være et godt og nyttig kampmiddel,
men i vanlige lønnsforhandlinger er
lite annet enn ren utpressing.
Resultatet kan bli at noen får høyere lønn,
men mange av de som ikke omfattes
av de streikende fagforeningene
kommer dårligere ut.
Hvis noe får mer enn de fortjener vil andre få mindre,
eller det kan bli enda vanskeligere
for de som er utenfor å komme seg inn på arbeidsmarkedet.
– Prismekanismen er en effektiv styringsmekanisme i et fritt marked.
Loven om tilbud og etterspørsel og fri prisdannelse
sørger for effektiv utnyttelse.
Dersom denne mekanismen settes ut av spill,
slik det gjør på de fleste områder hvor staten blander seg inn,
må det finnes andre styringsmekanismer.
– Byråkratiet må styre
der prismekanismen ikke tillates å virke.
(Fordi ting skal være ‹gratis› eller ha kunstige priser
fastsatt etter politiske vedtak).
Problemet er at byråkratiet
er en lite effektiv styringsmekanisme.
Derfor må retningslinjene som byråkratiet styrer etter
stadig endres og korrigeres og reformeres og oppdateres.
Når dette skjer blir systemet mer komplisert.
(Det blir flere lover,
flere forskrifter, flere rundskriv,
flere og mer kompliserte skjemaer å fylle ut for de involverte, osv.
(Ett unntak er selvangivelsen som for de fleste blitt enklere.)
Statlige støtteordninger
er ikke bærekraftige,
fordi de styres av
politikere som må
love stadig større
offentlige «gratisgoder»
for å bli valgt.
Støtteordninger –
i Statlig regi tar penger fra skattebetalerne.
Det fører til at skattene blir høyere
og avviket mellom det folk ønsker
og det de kan få blir enda større.
Det fører ofte til juks
hvor mange typer mennesker er involvert:
– Noen jobber svart mens de mottar trygd fordi de er arbeidsløse.
– Noen mottar barnetrygd for barn de ikke har.
– Noen jukser med innrapportering av opplysninger som skal være grunnlag for støtte.
– Noen jukser ved å rapportere at man oppfyller kriterier man ikke har krav på.
– Politikere jukser til seg større pensjoner enn de har krav på.
– Politiske partier lurer til seg støtte de ikke har krav på.
– Fiktive ansatte i selskaper som kjøres konkurs utløser trygdelignende ordninger.
Støtteordninger sender signal om at man kan få penger,
– ikke ved å produsere noe som andre er villige til å kjøpe,
men ved å oppfylle kriterier som politikerne har vedtatt.
(Slike signaler sier at man har rett til å leve på andres bekostning uten å bidra selv.)
– Kontrollordninger som er omfattende og ressurskrevende og totalt uproduktive iverksettes.
– Tystesamfunn oppstår når mistanken om at naboen lurer til seg penger fra fellesskapet.
– Statlige støtteordninger tar penger fra skattebetalerne.
Alle har rett til å beholde pengene de tjener.
Det er galt av staten å dele ut til grupper politikerne favoriserer.
– Private støtteordninger
innebærer at enhver med egne penger
kan bidra så mye de vil
til å støtte ordninger, tiltak og grupper som de ønsker.
Slike ordninger vil være mer effektive
og nyttige enn statlige ordninger,
og mindre utsatt for svindel.
Supperådet –
ha som oppgave å passe på hvor supper
(og andre varer) skal plasseres i butikkene.
«Ny lov om god handelsskikk»
innstillingen fra et utvalg, skal gi et bedre forhold mellom aktørene.
Blant annet skal loven ta for seg hvordan varene skal plasseres i hyllene og betalingen rundt dette. Markedsføringsmidler, som i bransjen også går under betegnelsen joint marketing, skal kun være lovlig om leverandøren får en konkret ytelse tilbake.
Det skal opprettes en egen ombudsmann som skal passe på at loven blir fulgt.
Målsettingen er å gi forbrukerne et bedre og billigere tilbud.
For det første vil dette føre til et merarbeid for butikkene;
muligens vi de måtte ansette ekstra folk for å passe på at suppeposene og brunostene og konfekteskene er plassert i hyllene i forhold til gulvhøyde og avstand til konkurrerende merker i fullt samsvar med lov, forskrift og rundskriv.
Dette påfører kostnader, kostnader som må betales av forbrukerne i form av høyere priser.
Videre må det opprettes et offentlig organ som skal sørge for at den nye loven blir fulgt. Dette organet vil ha tjenestemenn ute i felten som passer på at suppeposene er korrekt plassert i butikkene. Dette koster penger, og vil måtte dekkes med økede skatter og avgifter.
Hva er det som virkelig kan gjøre dagligvarer billigere i Norge?
En svært stor andel av prisen vi betaler er avgifter til det offentlige.
Dette kan kuttes, og det vil gi drastisk billigere varer.
(Men da må man selv kjøpe noe av det man i dag får ‹gratis› fra det offentlige).
For det annet skyldes de høye prisene mangel på konkurranse.
Dette igjen skyldes det norsk lov- og regelverk som gjør at det er dyrt å drive i Norge.
Alt fra høye lønninger, til en omfattende arbeidsmiljølov, til høye skatter begrenser konkurransen kraftig, og derved blir prisene høyere en de ellers vill ha vært.
Videre er regelverket så komplisert at det gir store aktører særfordeler:
regelverket er så komplisert og omfattende at små virksomheter ikke klarer å følge det.
Det er også viktig at det ikke er toll på varer som skal inn i Norge.
Videre må alle bransjer dereguleres slik at norske produsenter ikke har særfordeler på visse varer i visse perioder i året, slik enkelte fruktprodusenter har.
Det eneste som kan føre til billigere varer i Norge er en kraftig deregulering,
inkludert reduksjoner av toll og skatte- og avgiftssatser.
Dersom en gruppe individer finner og utvinner en ressurs,
så tar de den.
Dersom politikere i stedet konfiskerer,
eller eksproprierer den,
er dette en helt rimelig og moralsk høyverdig handling.
– Liberalister er uenige
og mener at ressurser tilhører dem
som skaper (inkludert de som finner og utvinner) den.
Hvis en arbeidsgiver profiterer på sine ansatte
så burde de ansatte kunne velge
å jobbe andre steder hvor arbeidsgiveren «tar» mindre fra dem.
De som synes at arbeidsgiveren
ikke skal «ta» fra sine ansatte
kan starte bedrifter hvor
de ikke «tar» noe fra dem.
Medlemmene av «det humanitær-politiske kompleks»
mener at de kjenner den virkelige årsaken
til at islamister begår terror.
Terror –
Selv om terroristene alltid sier
at de gjør dette for å støtte opp om islam
og at de gjør dette med eksplisitte begrunnelser fra Koranen,
så vet «det humanitær-politiske kompleks» den virkelige grunnen:
– Terroristene er
fremmedgjorte,
arbeidsløse,
frustrerte,
fattige
eller rammet av utenforskap.
De løsninger «det humanitær-politiske kompleks»
går inn for
har som formål
å bekjempe disse problemene.
Trygdesvindel –
Det er beregnet at det trygdesvindles for over 6 milliarder kr.
Mange mener at det virkelige tallet kan være langt høyere.
Det gjelder bl.a. dagpenger,
arbeidsavklaringspenger, uførepensjon,
foreldrepenger og overgangsstønad.
I 2012 ble det anmeldt trygdesvindel for 210 millioner kr.
Bedrageri med dagpenger utgjør nærmere halvparten.
Velferdsstatens essensielle poeng
er at enhver i minst mulig grad
skal holdes ansvarlig for egne valg.
Derfor er det forventet at det er omfattende svindel.
Når man disponerer og håndterer ting man eier, tar man som regel godt vare på det; det er sjelden at man ødelegger eller sløser bort verdier man selv eier. Men hvis man kan disponere ting andre eier, da er det ofte slik at mange er mindre påpasselige og mer sløsete enn de ellers ville ha vært. Og aller verst er det med ting som ingen eier, og ting som eies i felleskap av alle blir ofte oppfattet som om ingen eier dem.
Dette innebærer at man i stor grad kontrollerer og passer på det man selv eier, mens man ikke i samme grad er påpasselig med det som staten «eier». Det er slik at statens penger blir oppfattet som om ingen eier dem. Derfor vil folk som aldri vil stjele ellers ha en langt lavere terskel for å stjele eller svindle fra statlige ordninger.
Det er derfor slike ting som trygdesvindel,
– og skattesnyteri og momsunderslag og smugling osv. er utbredt.
Oppfatningen er at da stjeler man fra … ingen.
NAV-ansatte er sikret jobb uansett
fordi Nav ikke kan gå med underskudd
og dermed bli lagt ned;
staten garanterer for alle utgifter.
Kort fortalt er velferdsstatens organisering
laget slik at de oppfordrer til juks.
I tillegg blir kriminelle i velferdsstaten mildt behandlet.
Det svindles ikke bare med trygd; men også med
u-hjelp, studiestøtte, støtte til trossamfunn, osv.
Tvang –
Sosialister sliter ofte
med å forstå forskjellen
mellom naturtvang og mennesketvang.
Naturen tvinger oss til
å spise, sove, gå på do, kle oss, varme oss, mm.
Mennesketvang er at noen mennesker
tvinger eller hindrer andre.
Sosialister liker ikke naturtvang,
men de elsker mennesketvang.
At et flertall truer, tvinger
og begår vold er normalt
for enhver sosialist.
Hvis man sjekker
om noen frivillig
har betalt skatten sin,
finner man fort ut
at det ikke var frivillig.
Da de prøvde å nekte,
kom politiet og beslagla eiendommen demmes og kastet dem i fengsel.
Det er ikke omdefinering av ordet ran
å kalle dette et ran.
De merket absolutt ingen forskjell
på om en vilt fremmed
kom med våpenmakt og overtok eiendommen
eller om Staten gjorde det.
Forskjellen er at ranerne
har gått sammen i et flertall
og bruker staten og lovene
som en mellommenn for å rane.
Tystesamfunn –
oppstår når mistanken om at naboen lurer til seg penger fra fellesskapet.
Hvis alle i samfunnet har fortjent
sine inntekter gjennom arbeide og handel,
og ingen lever på statlige støtteordninger,
vil man aldri trenge å lure på om naboen snylter,
og man vil heller aldri trenge å rapportere noen som helst.
Norge markedsfører
seg som fredsnasjon,
og har vært engasjert
i en lang rekke forsøk
på å løse konflikter
rundt om i verden.
Innsatsen har vært
100% mislykket.
U-hjelp er å ta
fra de fattige i
rike land og gi
til de rike i
fattige land.
Å gi nødhjelp til
atommaktene Kina,
India, Pakistan og
i tillegg gi nødhjelp
til Iran, Brasil,
Tyrkia m.fl. er ren
og skjær galskap.
U-hjelp –
er nytteløst.
Pengene som er brukt er bortkastet.
Pengene kommer ikke de fattigste til gode.
Fordi de som setter i gang u-hjelpsprosjekter
ikke har den fjerneste anelse
om hva som er grunnlaget for velstand.
U-hjelp går i stor grad til korrupsjon,
til å bygge opp lokale byråkratier i mottagerlandene,
og til ordninger
som konkurrerer ut lokale produsenter og lokalt næringsliv.
Oppskriften
på vekst og
fremgang er
at driftige
folk fra hele
verden flagger
inn.
Utflagging –
Det kan være for kostbart for et selskap operere fra Norge.
– F.eks. et flyselskap, som vil fly langdistanseruter,
med norsk mannskap, på norske betingelser,
i konkurranse med asiatisk mannskap,
vil vanskelig kunne konkurrere.
– Den norske handelsflåten er flagget ut for lenge siden.
– Det som driver folk fra landet er høye skatter,
og kompliserte regler for å ha ansatte og for å drive bedrifter.
Valgkamp –
Det påpekes store problemer
på de områder som det offentlige styrer,
og partiene legger skylden på de andre partiene
enten de er i posisjon eller i opposisjon.
Opposisjonen sier at problemene skyldes de som styrer.
De som er i posisjon
sier at problemene skyldes
alt de gale som deres forgjengere gjorde da de var i posisjon,
og at de til tross for stor innsats ennå ikke har rukket å rydde opp.
Men hvis velgerne gir dem fornyet tillit, så skal det ryddes opp.
Problemene finnes dog kun på de områdene der det offentlige styrer.
Problemene er i helsesektoren, i eldreomsorgen, i skolen, osv.
Det er få eller ingen problemer der hvor det offentlige har lite å si.
Det er ingen tilsvarende problemer mht.
matbutikker, bilforhandlere, restauranter,
mobiltelfondistribusjon,
kjøp/salg av boliger
– bortsett fra at myndighetene på alle disse områdene vanskeliggjør alle mulige tilbud og all aktivitet/handel.
Partiene vil ansette flere her og der,
bygge ut flere tjenester, osv.
De vil ha bedre skole, politi, infrastruktur,
kollektivtransport, grøntområder,
miljø, natur, helsetilbud, eldreomsorg og flere barnehager.
Og de vil blande seg opp i alt annet;
– alt fra hvordan bedrifter drives til folks sexliv.
Alle partier kommer med løfter som alle vet ikke blir holdt.
Begrunnelsen er at løftene forutsetter at partiet får flertall.
Vaner –
kan være vanskelige å bli kvitt. F.eks. vanen med:
– Tilfeldige definisjoner.
Man tror at ord er det man personlig mener at de skal bety
og at ordene skifter mening etter ønske.
– Erstatte ønske for handling.
Man konsentrerer hardt på ønsket om ferdigheter,
og forundres over at ingenting skjer.
Man ender opp frustrert fordi
virkeligheten nekter å imøtekomme ens krav.
– I stedet for å lære, så ønsker man å lære.
– I stedet for å være objektiv, så ønsker man å være objektiv.
Vanen av å ha til hensikt, henger i, selv om en ønsker at den skulle forsvinne.
– Å forvirre faktum med evaluering.
Ideer er forgjenger til fakta.
Man gjetter på kjennelsen
og ser etter bevis som støtter den.
(I stedet for innhenting av fakta,
og så bestemme seg for kjennelsen,
og så gjette på dens betydning,
og så skreddersy en identifikasjon til gjetningen.)
– Å krangle med virkeligheten.
Man tror at dersom man tror hardt nok og snakker nok om det, så blir det slik.
Man prøver du å forstå ting ved å debattere om dem,
i stedet for å debattere for å teste sin forståelse.
Varer – produseres av arbeidere,
som bruker produksjonsmidler (maskiner, fabrikker, verktøy, osv).
Produksjonsmidlene blir laget av arbeidere.
All produksjon skjer av arbeidere,
enten nåværende arbeidere eller tidligere arbeidere.
Begrunnelsen til Marx for at de blir utnyttet,
er at kapitalisten tjener på merverdien av det arbeiderne produserer.
Merverdi er differansen mellom det arbeideren produserer og lønnen vedkommende mottar ved å selge arbeidskrafta si til kapitalisten,
og for kapitalisten er det dette som er profitt.
Mao, kapitalisten bare skummer fløten
av det arbeiderne produserer;
og dette er utnyttelse.
Varsle –
Hvis man vet om at noen unndrar skatt,
f.eks ved økonomisk kriminalitet, ulovlig utleie, ulovlig godtgjørelser
svart arbeid ol.
kan man melde fra her:
–
Av prinsipp bør man ikke ‹varsle› noe som helst
av svart arbeid eller skatteunndragelse.
Rett og slett fordi dette er folks egne penger.
Svart arbeid er avtaler mellom voksne.
Det folk tjener er deres penger.
Det er helt greit å formalisere arbeidsavtaler av gode grunner.
Men at staten skal kreve inn store skatter av avtaler mellom borgere,
for at sosialistene skal svi av disse pengene
på sine egne interesser om væpnet revolusjon osv.
er ikke bra.
– Svindel med andres penger derimot bør varsles.
Det er samme grunn som å varsle politiet
om at noen har brutt seg inn i huset ditt.
Om staten henter borgeres penger uten samtykke
og bruker det til formål borgerne ikke har samtykket i,
snakker man om tyveri.
Problemet er at Staten antar
at folket har samtykket i alt den holder på med.
Tanken var at staten skulle være for folket.
I dag er staten mer og mer en ren motstander av folkets ve og vel.
Velferdsstaten –
er et samfunnssystem
som finansieres
ved at de som er i arbeid betaler mesteparten
av det de tjener til det offentlige
i form av høye skatter og avgifter.
De som oppholder seg lovlig i landet
får til gjengjeld en rekke goder
mer eller mindre gratis:
skole, helsevesen, barnehage,
infrastruktur, pensjoner, sosialhjelp,
kulturopplevelser, osv.
Velferdsstaten reduserer frihet, øker ansvarsløshet og styrker ansvarsfraskrivelse.
Produktiv virksomhet er utsatt for store reguleringer fra det offentlige.
Velferdsstaten bryter koblingen mellom verdiskapning og forbruk.
Prismekanismen er det som best sørger for en effektiv fordeling av ressurser.
Den blir satt til side.
Normalt må man produsere for å forbruke.
I velferdsstaten derimot tvinges folk
til å produsere uten at de kan forbruke i samme grad,
mens andre får muligheten til å forbruke uten å produsere.
Det overføres penger fra dem som jobber godt til dem som jobber mindre godt.
Dette straffer dyktighet og belønner udugelighet.
Insentivene i offentlige systemer belønner udugelighet
og inkompetanse og straffer verdiskapning.
En samfunnsorganisering som er basert på at
initiering av tvang er rett, er dypt umoralsk.
Velferdsstaten fører til at:
– Byråkratiet blir større og sterkere.
– Høyere skatter og avgifter.
– Flere vil unndra skatt.
– Flere vil slutte å jobbe.
– Flere vil jobbe svart.
– Flere vil rømme landet.
– Mer skjemavelde.
– Flere offentlig ansatte.
– Synkende kvalitet på offentlige tjenester og tilbud.
– Flere på trygd.
– Færre i produktive jobber.
– Større byrde på de produktive.
– Mer korrupsjon.
– Synkende kvalitet på offentlige tilbud.
– Dårligere statsfinanser.
– Mer politikerforakt.
– Mer kriminalitet.
– Og mildere straffer.
(De som begår reell kriminalitet som
vold, overfall, tyveri, ol. får milde straffer.)
(De eneste som får strenge straffer er fredelige folk
som holder på med narko, spritsmugling og skattesnyteri.)
Velferdsstaten er en ordning som over tid vil føre
til det stikk motsatte av det som er ønsket.
En velferdsstat er ikke forenlig med et velferdssamfunn.
Velferdsstaten bygger på naivitet og manglende innsikt hos de som støtter den,
den fremmer inkompetanse og rot i alle lag,
og den fører til korrupsjon og underslag overalt.
– Feil rettes ikke opp selv om de blir oppdaget.
Grunnen er at store pressegrupper ikke tillater det.
Fagforeninger og andre interesseorganisasjoner sier at de ikke vil
tillate at deres grupper vil komme dårligere ut etter en reform.
Og politikerne våger ikke å gå disse gruppene i mot.
Politikerne er først og fremst ute etter å høste stemmer.
Grunnen til at det finnes masse feil som ikke blir rettet opp
er at når man har en stat som skal ta seg av alt,
vil det nødvendigvis bli svært omfattende ordninger som angår mange mennesker,
det vil være store penger i omløp,
og det vil være et enormt kolossalt regelverk.
Slike regelverk er det umulig å ha oversikt over,
ikke bare for politikerne,
men også for byråkratene (som politikerne skal basere seg på).
Og når de reformerer regelverk, blir det bare enda mer komplisert.
Derfor blir det slik
at den høyre hånden ikke vet hva den venstre gjør.
Dersom noe skjer på et lite område,
er det ingen som aner hvordan dette slår ut på en rekke nærliggende områder.
Og når eller hvis det oppdages er det for sent.
Da er det sterke krefter
som ikke vil finne seg i endringer
hvis det går deres pressgrupper imot.
Slik er det,
og slik har det alltid vært
og slik vil det fortsatt være i velferdsstaten.
Velferdsstaten påstår
at den skal hjelpe de svake, og de som trenger hjelp.
Staten skal beskatte oss,
og så skal den dele ut hjelp
til alle som måtte trenge det.
Banker og finansinstitusjoner hjelpes om de har oppført seg uansvarlig.
Markedet, banker og finansinstitusjoner driver nærmest systematisk
utpressing av statene ved å ta for stor risiko,
utbetale for høyt utbytte og satse på at de reddes av det offentlige når krisen kommer.
Politikere har lyktes med å overbevise det store flertallet av befolkningen
at livet er så utrygt og grufullt at det er nødvendig med en enorm velferdsstat
som passer på folk med et hav av reguleringer og sosiale sikkerhetsordninger.
– Politikk den desidert største vekstnæringen i nyere tid.
Statens andel av økonomien har økt uavbrutt gjennom de siste 100 årene,
fra rundt 2% av BNP til over 50% av BNP i dag.
Ingen annen næring kommer i nærheten i vekst og omfang.
Dette er en så sjokkerende stor vekst og suksess at det krever en forklaring.
En del av forklaringen ligger selvsagt i at denne næringen ikke er som vanlige næringer hvor man er nødt til å overbevise en kunde om å betale av sine egne penger for en tjeneste.
Politikere trenger bare å overbevise
et flertall om å tvinge mindretallet
til å betale for tjenester, med trussel
om væpnet kidnapping og årelang innesperring i fengsel.
I så måte er politikk nærmere beslektet med mafia
enn med fredlige, sivile næringer.
F.eks. at noen amerikanske selskaper finner olje utenfor norskekysten.
Ved å beskatte disse selskapene grovt
klarer norske politikere
å utsette det sammenbruddet
som velferdsstaten må føre til.
Flaksen er at staten unngår
å ta opp store lån for å holde velferdsstatsbløffen i live.
Å ha en velferdsstat
er som å leve godt på lån.
Det går en viss tid,
men så vil problemene begynne å melde seg
når gjelden blir for stor.
Vinmonopolet – har enerett på salg av brennevin, vin og sterkøl til forbruker, og er et heleid statlig aksjeselskap underlagt Helse- og omsorgsdepartementet.
Ytringsfrihet –
er retten til å gi uttrykk sine meninger.
– Sosialistisk ytringsfrihet er at dersom sosialistiske organisasjoner ikke får enorme beløp i statsstøtte så er dette i strid med ytringsfriheten.
Venstresidens ytringsfrihet er krenket,
hvis de ikke får spre sin propaganda,
på skattebetalernes regning.
Dersom sosialistiske organisasjoner mister statsstøtte,
må de leve på frivillige bidrag fra sympatisører.
Dermed kan de ansatte ikke heve god lønn for å spre sin sosialisme.
De kan ikke utgi lekre trykksaker og annonsere i de store avisene.
De kan ikke holde til i moderne lokaler, osv.
Men dette er ikke å krenke disse menneskenes ytringsfrihet.
– De venstreorienterte har rett til å arbeide for sine synspunkter,
og de har rett til å samle inn penger fra meningsfeller for å gjøre dette.
Men de har ingen rett til å tvinge penger fra folk for slik å finansiere sine utgifter.
Etter at det har skjedd en hendelse i markedet
kan det alltid årsaksforklares i detalj, bare minutter eller timer etter.
Slike oppdiktede årsaksforklaringer,
har samme funksjon som
mytologiske skapelsesberetninger i ulike religioner;
det er en historisering av hendelser,
for å skape mening ut av tilsynelatende kaos.