Ytringsfrihet betyr at en kan ytre hva som helst så lenge det ikke innebærer tvang.
Tvang er å skade andre mennesker.
Ytringer kan være sanne eller usanne eller de kan være til skade eller ikke til skade for andre:
Skjematisk kan det se slik ut:
ikke-skade:
skade:
Sant:
tillatt
ikke-tillatt
Usant:
tillatt
ikke-tillatt
Det blir fire tilfeller:
1) Ytringer som er sanne og uskadelige bør være tillatt.
2) Ytringer som er sanne og skadelige bør være forbudt.
3) Ytringer som er usanne og uskadelige bør være tillatt.
4) Ytringer som er usanne og skadelige bør være forbudt.
Ytringsfrihet er retten til å gi uttrykk for de meninger en ønsker,
uansett hvor upopulære, eksentriske, provoserende eller krenkende de er.
F.eks. hvis man mener at:
– Frafall fra islam skal straffes med døden.
– Blasfemi skal straffes med døden.
– Homofile bør drepes.
– Utro kvinner bør henrettes ved steining.
– Kvinner som kler seg «utfordrende», dvs. på vanlig vestlig vis, fortjener å bli voldtatt.
– Kvinners vitnemål i retten kun skal tillegges halvparten av den vekt en manns vitnemål skal tillegges, osv.
Hvis man mener slike ting så skal man ha full rett til å gi uttrykk for dem.
Det inkluderer også retten til å være blasfemisk,
og retten til å gi uttrykk for oppfatninger som andre måtte anse som vanvittige eller meningsløse.
F.eks. har man rett til å brenne objekter
som symboliserer ideer og forhold man ikke liker,
som f.eks. BHer, innkallingskort til militæret, flagg, bibelen og koranen.
Ytringsfrihet kan deles inn to grupper:
meningsfrihet og påstandsfrihet.
– Meningsfrihet er i praksis retten til å gi uttrykk for sine subjektive meninger;
Og de er verken sanne eller usanne.
– Påstandsfrihet. Å komme med angivelig objektive påstander om hvordan virkeligheten er, er noe helt annet.
En påstand er enten sann eller usann, dvs. i overensstemmelse med virkeligheten eller ikke.
Dette kan være injurierende. Den som fremmer påstanden har bevisbyrden i en eventuell straffesak.
Ytringsfrihet er ikke retten til å:
– Offentliggjøre forretningshemmeligheter.
– Offentliggjøre forsvarshemmeligheter.
– Offentliggjøre opplysninger om bestemte personers privatliv.
– Komme med reelle oppfordringer til kriminelle handlinger.
– Fremsette reelle trusler.
– Reelle oppfordringer til rettighetskrenkende handlinger.
– Utsette noen for verbal mobbing.
Kriteriet er om man påfører andre en skade,
som i en eller annen forstand utgjør en krenkelse av demmes rettigheter.
Å få ens følelser krenket er ikke krenkelse av en rettighet.
Det faktum at en ytring er sårende er ikke en tilstrekkelig grunn til å forby den.
Man har ytringsfrihet i et samfunn
når alle trygt kan gi uttrykk for sine meninger
uten at staten legger hindringer i veien for dette,
og uten at pøbel og kriminelle hindrer visse meninger i å komme til uttrykk i det offentlige rom.
Demonstrasjoner mot et politisk arrangement er ok.
Støyterror som blokkerer formidlingsfrihet er straffbart.
Det er et lovbrudd fra bydelsutvalget å gi tillatelse til den ulovlige adferden,
og det er skjerpende at motarrangementet hadde forhåndsannonsert at de ville bryte straffeloven.
Politiet ignorerte alle andre lovbrudd enn ren voldsutøvelse.
Den rabiate menneskemengden var simpelthen for stor til at det var plass til dem alle i svartemarja.
Noen meninger er forbudt ved lov,
mens andre meninger er slik at man kan bli møtt med motdemonstrasjon,
og politet gjør som regel ingen ting for å stanse
de som med trusler og vold
forsøker å hindre upopulære meninger i å komme til uttrykk.
De fleste sier at de er for ytringsfrihet selv om de egentlig ikke mener det.
F.eks. sier de at det er for ytringsfrihet,
men at det ikke må misbrukes.
Dvs. at de er for ytringsfrihet,
men at den ikke kan brukes til å gi uttrykk for meninger som kan krenke noen.
Ytringsfrihet er ikke er så viktig for folk flest.
Når folk blir spurt hva som er viktigst av
ytringsfrihet og andre verdier
taper ytringsfriheten.
Ytringsfriheten må vike for disse hensynene:
– Trygghet fra terror.
– Personvern.
– Beskyttelse av religion.
– Beskyttelse mot rasisme.
– Vern mot trakassering og mobbing.
– Beskyttelse av barn og unge.
Det er et balansepunkt mellom ytringsfriheten og andre hensyn.
Kanskje ligger dette punktet gjennomgående litt langt mot vern i Norge.
Generelt er det ganske stor konsensus om hva man kan si og ikke.
Da er det også et spørsmål hvor lett det egentlig er å ha avvikende meninger i Norge.
Det skal være tillatt å si at en religion er menneskefiendtlig og barbarisk.
Det skal være tillatt å si at personer med en bestemt hudfarge har bestemte egenskaper
selv om det ikke finnes noe saklig grunnlag for å hevde noe slikt.
Ytringsfrihet omfatter retten til å si det andre ikke vil høre,
men man har ingen rett til å tvinge andre til å lytte;
Ytringsfrihet innebærer f.eks. ikke at aviser skal gi spalteplass.
Juridisk, ifølge norsk lov, er det nok at en ytring er krenkende for at den kan være straffbar.
Problemet er hvilket nivå av sårede følelser som skal være avgjørende.
Grensen kan bli satt tilfeldig, eller
at dem som skriker høyest får avgjøre ytringsfrihetens grenser for resten av befolkningen,
og samtidig kneble sunn religionskritikk.
Det er ikke lett å avklare hva som er krenkende og derfor krenkelser. Nettopp fordi krenkelser omfatter et subjektivt element:
Noen føler en sterkere grad av krenkelse i forhold til utsagn eller holdninger enn andre gjør.
Denne subjektive faktoren kan ikke være avgjørende.
§100 i grunnloven sier det skal være ytringsfrihet med mindre det er tungtveiende argumenter mot dette.
Tungtveiende er aldri at en gruppe mennesker ikke liker visse ytringer
for da kan en like gjerne fjerne hele paragrafen om en gruppe kan gjøre unntak etter eget emosjonelle forgodtbefinnende.
Tungtveiende kan bare rasjonelt tolkes slik at ytringene faktisk er til skade for andre og da snakkes det om f.eks.
voldelige trusler, svindel, personvern (legge ut nakenbilder av andre mot deres vilje),
samt spre grove løgner om andre som medfører skadelige konsekvenser
som f.eks. økonomi eller jobbsituasjon.
Ved grunnlovsbestemmelse 29.10.2004 ble det gjennomført store endringer i Grunnlovens §100.
– På flere områder ble ytringsfriheten styrket.
Bl.a. ble demonstrasjonsfriheten er styrket.
– På et område ble den svekket.
Det er i forhold til rasistiske og andre hatefulle ytringer og handlinger.
fn.no.
Menneskerettighetenes artikkel 19.
Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet.
Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding
og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer
gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
Blasfemiparagrafen –
§142 i straffeloven
ble innført i 1970 og opphevet i 29.05.2015, mot stemmene til KrF.
«Den som i ord eller handling
offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse
hvis utøvelse her i riket er tillatt
eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse,
eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 6 måneder»
1912. Arnfred Olsen var den siste som ble dømt.
Han ble dømt for artikkelen «Den store humbug. De «kristnes» julehelg» i bladet Fritenkeren.
1933. Forfatteren Arnulf Øverland er den siste som ble tiltalt,
etter å ha holdt foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage» i Det Norske Studentersamfund.
Han ble frikjent samme år.
Er plump og uintelligent religionskritikk omdefinert til hatytringer?
Hvorfor er det å brenne en bok full av rasisme, hatytringer og oppfordring til skjending og drap en hatytring?
Beskyttelsen mot hatytringer gjelder mennesker;
– ikke symboler, idéer og bøker, uansett hvor dypt enkelte måtte identifisere seg med dem.
Koranen kan kritiseres fritt av hvem som helst, som alle andre bøker og symboler.
Rettstaten må opptre nøytralt uavhengig av hva man måtte mene om kritikeren og motivasjonen bak,
om kritikkens form og eleganse, og av sympatien med de som mener seg krenket.
Spillereglene er de samme for alle symboler.
Identitetspolitikken har degenerert til et krenkelsestyranni med autoritære trekk.
Det er lav terskel for å påberope seg krenkelse på vegne av en eller annen utsatt gruppe
for å bruke dette som et maktmiddel mot meningsmotstandere.
Kriminalitet –
er lovbrudd begått i en stat med et lovverk og et rettsapparat.
Det er handlinger som er straffbare.
Tro eller politisk retning når handlingene ble begått skal ikke straffes.
Men i noen tilfelle kan f.eks. rasisme virke skjerpende.
Det bryter med ytringsfrihetsideen.
Menneskerettigheter –
definerer noe alle mennesker, uten unntak, har krav på.
Dette gjelder for ytringsfrihet og privatliv like mye som for bolig, mat, utdanning og helsetjenester.
Rasismeparagrafen –
eller hatparagrafen, §135a i straffeloven ble innført i 1970.
Med diskriminerende eller hatefull ytring
menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse
eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn, eller
c) homofile legning, leveform eller orientering.
d) nedsatte funksjonsevne
Ytringer som kan oppfattes som blasfemiske og krenkende kan være straffbare.
Dvs. at hvis f.eks. sannheten, om en trosbekjennelse og dens tilhengere,
er egnet til å skape ringeakt for dem,
ja så er vedkommende sannhet straffbar.
Lovdata §135a ble opphevet 20.05.2005 og erstattet med §185.
1976. Den første saken var da det ble tatt ut tiltale mot lektoren Olav Hoaas for hans uttalelser om jøder.
1997. Jack Erik Kjuus, leder for Hvit Valgallianse,
ble dømt for et partiprogram som etterlyste tvangsreturnering eller tvangssterilisering av alle fremmede.
2007. Vigrid-leder Tore Tvedt ble dømt for uttalelser om å «renske ut jødene» i Høyesterett.
§185 forbyr diskriminerende eller hatefulle ytringer rettet mot noens
hudfarge, etnisitet, religion, livssyn, seksuelle legning eller funksjonshemning.
Med diskriminerende eller hatefull ytring
menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse
eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn,
c) homofile orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne. [Lovdata §185]
Paragrafen henviser til subjektive begreper som «hat», «forhånelse» og «ringeakt» som ingen presist kan definere.
Lovteksten er så vagt formulert at det i realiteten er umulig å vite hvilke ytringer den kommer til å ramme.
Denne uklarheten skaper en fundamental usikkerhet om hvor ytringsfrihetens grense går.
En rekke personer er blitt straffet for ytringer som vanskelig kan betraktes som skadelige i objektiv forstand.
Skadelige ytringer rammes av andre lovbestemmelser som både kan og bør benyttes istedet.
Diskriminering beskyttes i Straffe- likestillings- og diskrimineringsloven.
Sannheten, om en trosbekjennelse og dens tilhengere
kan være straffbar,
dersom denne sannheten
kan oppfattes som
blasfemisk og krenkende
og
egnet til å skape ringeakt for dem.
[Ihht. utgåtte §135a og muligens §185.]
Sannhet –
er utsagn som samsvarer med virkeligheten.
Sannhet er irrelevant ift. ytringsfrihet og rasismeparagrafen, §185.
SIAN –
Stopp Islamiseringen av Norge er en organisasjon.
– SIAN er konsekvente anti-rasister.
De er motstandere av alle rasistiske ideologier,
både nazismen, fascismen, kommunismen og islam.
– SIAN er for vestlige verdier og mot sharia.
De mener f.eks. at kvinner og menn skal være likeverdige.
Kvinner skal ikke være annen- eller tredje-rangs borgere, slik det er i alle muslimske land og områder.
– Ingen i SIAN er dømt for brudd på Straffelovens §185 om hatefulle ytringer.
(Om man er siktet etter denne paragrafen, er man ikke dømt!)