Sannhet er
utsagn som samsvarer med virkeligheten.
Sannhet består av bokstavene: «sannhet», som symboliserer begrepet sannhet som referer til noe virkeligheten.
Sannhet forutsetter tenkende vesener.
Tenkningen forutsetter språk.
Språket forutsetter kommunikasjon.
Kommunikasjon forutsetter oss selv,
noen andre som vi kommuniserer med og en språkbruksituasjon.
Hvis en snakker med psykotikere vet en ikke hva de mener med ordene før man har hørt på dem en stund.
Sannhet for dem kan bety hvilken som helst av alternativene:
– Det man føler er sant.
– Det man føler kommer fra gud.
– Det man føler er riktig etter bønn.
– Likhet med utsagn i bibelen.
– Et vagt ureferert begrep.
– Personlig virkelighetsmodell.
– Personlig innbillning.
– Det som er politisk korrekt.
– Det jeg mener.
– Det en rettsak kommer fram til.
– Det forsvareren presenterer i en rettsak.
– En av mange mulige teorier som stemmer med virkeligheten.
– Den mest sannsynlige teorien som stemmer med virkeligheten.
– Den teorien vi har nå som ser ut til å stemme best med virkeligheten.
– Utsagn som samsvarer med virkeligheten.
I tillegg forandrer psykotikere definisjonen mens de snakker.
På den måten ødelegges språket ved at informasjonsinnholdet senkes.
For rasjonelle personer betyr sannhet:
– utsagn som samsvarer med virkeligheten – Fordelen med et konsistent språk er at en slipper å bruke evigheter på å forstå hva andre mener.
Utsagn
|||
Virkelighet
Utsagn kan være uttrykk for teorier, hypoteser, forklaringer,
forestillinger, tro, antakelser, erfaringer, modeller, perspektiver.
Utsagn kan være identisk lik noe i virkeligheten,
men kan aldri bli helt lik virkeligheten.
Derfor er utsagn abstraksjoner, generaliseringer og forenklinger,
men som beholder essensielle egenskaper ved det som identifiserer virkeligheten.
For å identifisere noe må man bruke fornuften.
F.eks. hvis en tar hensyn til virkeligheten er ikke
summen av vinklene i en trekant = 180°, dersom en tar hensyn til at linjene ikke er uendelig tynne.
Det er grenseverdien til summen av vinklene som = 180°.
En trekant har tre sider som består av rette linjer.
Man kan ikke tegne helt rette linjer uten bredde.
Hvis man tegner pent og måler nøyaktig,
kan vinkelsummen finnes med en nøyaktighet av f.eks. ±1°.
Vinkelsummen kan da oppgis til 180° ±1°.
Hvis linjestykkene ikke har utstrekning i bredden
er de uendelig tynne (som er umulig) og da er det ingen strek der.
Hvis de er null er det ikke lenger en trekant,
men bare tre punkter for hjørnene.
Man kan ikke bruke ordet strek om noe som inneholder ingenting,
fordi det ikke kan være noe der og ikke være noe der samtidig.
Det er bare en sannhet,
fordi det bare er én versjon av virkeligheten.
Sannhet er viktig siden alle andre begreper blir meningsløse uten sannhet.
Det er ikke nok å snakke om sannhet, å bruke ordet «sannhet», for at noe skal være sant. Det må referere til et begrep og til noe i virkeligheten.
I Bibelen er ordet «sannhet» brukt masse ganger, men det er ikke definert.
Andre ord er definert upresist og mangelfullt.
Utsagn er motsigelsesfyllte, det er mangel på helhetlighet og integrering av ideer.
Eller utsagn er trivelle.
Kristen etikk er basert på altruisme som er grunnmuren i ondskap og psykopati.
Sannhet er ord som stemmer overens med virkeligheten.
Det er ikke mine ord, eller dine ord eller guds ord,
men ord som beskriver virkeligheten.
Når kristne forteller at «guds ord» sier at verden var
skapt på 7 dager snakker de ‹sant› ifølge kristen ordbruk,
men de snakker ‹usant› ifølge vanlig norsk ordbruk.
Bibelen påstår at
Gud har skapt jorda og livet
og deretter påstår han:
– at gresshopper har 4 bein.
[3Mos11:20]. (Sannheten er at gresshopper har 6 bein, hvorav 2 brukes til hopping, og alle seks brukes til å gå.)
– at det finnes dyr med 4 bein og vinger.
[3Mos11]. (Sannheten er at det finnes ikke dyr som har vinger og 4 bein.)
(Sannheten er at alle dyr med vinger har seks eller to bein.)
(Insekter har 6 bein.)
– at månen lyser om natten.
(Sannheten er at Månen reflekterer lys.)
– at hval er fisk, mm. [Jona 2:1] [Matt 12:40]
(Sannheten er at hvaler er pattedyr.)
Bibelen inneholder den ene feilen etter den andre,
som man kan forvente av et primitivt overtroisk ørkenfolk.
Påstandene er klart løgnaktige.
Bibelen kan ikke brukes som kilde for vanlig sannhet.
Forklaringene består av eldgamle mesopotamiske skapelsesmyter,
og avhenger av overnaturlige skapninger.
Forklaringene kan ikke i noe tilfelle endres.
Religiøse sannheter er autoritære:
ingen kan stille spørsmål og
de skal aksepteres uten motforestillinger.
Vitenskapen kan analysere alt som kan observers eller merkes på noe som helst vis, og mere til.
Det kan gjøres forsøk med åndelige ting og åndelige sannheter kan undersøkes.
Man kan for eksempel gjøre noe så enkelt som å sammenligne
folk som sier de har direkte kontakt med gud,
og se om de sier det samme,
eller om de faller i grupper,
og isåfall hva slags grupper.
Erfaring har vist at kristne kommer med mange rare forskjellige tolkninger av ord,
og de forandrer betydningen av ord under diskusjonen for å unngå poenger,
og at hvis den nye definisjonen godtas, hopper de tilbake til den gamle,
og at forskjellige kristne har forskjellige definisjoner,
men når de møtes later og tror de at de snakker om det samme.
Resultatet er at ord brukes som stammerop og flokktilhørighetsgrynting,
og ikke som formidling av informasjon.
F.eks. ordet allmektighet.
Når en snakker med vanlige folk så betyr det at man kan alt,
noe som er logisk umulig.
Kristne derimot kommer med mange rare forskjellige tolkninger av allmektighet.
Når de også forandrer betydningen av andre ord som ‹godt› og ‹bevis›
så blir resultatet et eget kristent språk som er forskjellig fra norsk,
selv om de bruker lignende ord.
Det blir umulig å formidle klare meninger,
da mange ord har varierende meninger
som skifter uavbrutt,
og er forskjellig fra person til person.
Tro gir sjelden sannhet.
Det finnes mange eksempler på tro,
og de bommer, fordi det er uendelig mange ting å tro på, men bare én sannhet.
Sjansen for å tro det som er sant blir da liten.
Tro er feilaktig, fordi tro vanligvis resulterer i at man tror
man er absolutt sikker, uten at man er det i virkeligheten.
Muslimer kan lyve ovenfor vantro hvis det tjener islam.
Religiøse har det tilfelles er at de ønsker monopol på sannheten.
For psykotikere av ymse slag (inkl. religiøse og sosialister)
er er sannhet definert som «det som tjener Saken».
I sosialismen er sannhet definert slik Staten (den sosialistiske Gud) sier ting er.
Sosialismen går ut fra at legalisert tyveri er rett, dersom en kaller det noe annet som f.eks. skatt, avgift, moms, toll, subsidier, osv.
Sosialismen er aksiomatisk rett, problemet er bare at:
– Det er noe feil med virkeligheten.
– Det er noe feil med folket.
– Det er mange virkeligheter.
– Virkeligheten inneholder motsigelser.
Sosialister manipulerer fakta med nominalistisk tåkespråk for å skjule sannheten.
F.eks. kan ordet «frihet» omdefineres til å bety
«retten til å følge loven», og ikke «fravær av tvang».
Subjektivister og relativister mener at siden all
erkjennelse er påvirket av den som erkjenner,
er det umulig å ha standarder for erkjennelse i det hele tatt
og at sannhet varierer fra person til person.
«Det er en sannhet for deg og en sannhet for meg.»
Dette gir en irrasjonell, relativistisk, subjektiv, fragmentert verden hvor en ikke kan stole på noe eller noen,
og hvor ingenting er sant eller virkelig.
Slikt tøv stammer fra psykoterapi (og polyteisme) og dominerer hele det postmoderne samfunnet.
Noen foretrekker teorier som stemmer overens med synet sitt
framfor teorier som stemmer med virkeligheten.
Dette er en totalt uvitenskapelig innstilling.
I de fleste tilfeller er det bedre å vite enn å tro.
Kun dem som forsøker å begrunne sine ting på gyldig måte
har sjansen til å klare det.
Folk som opplagt tar feil, har en merkelig tendens til å bruke store ressurser på å fortelle andre at de har rett.
Massene (folket) har ikke interesse for sannheten uansett hvordan den er formulert.
De må ha kunnskap i form av gode historier basert på emosjonalitet og massepsykoser.
Dette er reklameindustrien fullt ut klar over.
Absolutt sannhet finnes kun i teori-verdenen.
Straks en skal fra virkelighet til teori, eller fra teori til virkelighet oppstår det usikkerheter.
En kan observere selv og tro på det en observerer.
En kan stole 100% på at en har sanset det fenomen en har sanset.
Det en derimot ikke kan stole på uten videre er ens tolkning av det en sanser.
At folk tolker ting forskjellig medfører ikke at de sanser det forskjellig.
Sansene bedrar ingen.
Det er tolkning som bedrar dersom noen tolker feil.
For å tolke ting riktig må en har korrekte verktøy.
Sannhet er basert på vitenskapelig metode.
Vitenskap er søken etter sannhet.
Hvordan finner man ut av ting.
Hvordan man undersøker ting.
Hvordan man skaffer fakta.
Hvordan man samler viten.
Huske.
Falsifisering.
Ockhams barberkniv.
Ducks prinsipp.
Statistikk.
Hypotesetesting. Osv.
Det er ikke vitenskapens oppgave å avdekke sannhet,
men derimot å avdekke falskhet.
Vitenskap er å omformulere fenomener til rader av symboler
der man skal gjette manglende symboler.
Så lenge fenomenene man studerer,
om det er ånder, partikler, eller insekter,
ikke lar seg omformulere til rader av symboler
der man skal gjette manglende symboler,
så er det ikke vitenskap,
og heller ikke søken etter sannhet.
Hvis det ikke foreligger noe materiale å forholde
seg til, må vitenskapen forholde seg nøytralt.
Sett at man med vitenskap har en velbegrunnet konklusjon om at A er sann.
Denne hypotesen er godtatt av alle som den beste av alle hypoteser.
Etter en tid baner det seg vei en ny hypotese som er bedre,
og som sier at A er usann.
Sannhetsverdien forandrer seg ikke, men viten forandrer seg.
Det er allment akseptert at viten forandrer seg.
Viten er ikke sannhetsverdier, fordi det alltid er rom for tvil.
Dersom noe bare er noens mening,
har de full rett til å ha den
uansett hvor usann eller støtende den kan være.
For at noe skal gjelde som kunnskap,
må den kunne kritiseres og motstå kritikk.
Vitenskapelige sannheter er anti-autoritære.
Ingenting er vedtatt og alt kan kritiseres.
Hvem som helst kan observere, dokumentere, verifisere eller falsifisere
og alle har rett til å forsøke å motbevise og svekke enhver påstand.
Hvorvidt forsøket taes alvorlig, avhenger av substansen i forsøket,
ikke i hvem som forsøker eller hvem som fremmet den opprinnelige påstanden.
Vitenskapelige forklaringer kan endres,
f.eks. dersom en skal falsifisere eksisterende teorier eller når en skal tilføye ny kunnskap.
Dersom denne prosessen begrenses fordi
noen tar anstøt enten av påstanden eller av kritikken,
ender man opp med dårligere kunnskap.
I frie samfunn har hvem som helst rett til å imøtegå offentlige påstander for å avsløre usannheter.
I dagens samfunn er det umulig å kritisere en lang rekke forhold
fordi sannheten er vedtatt på forhånd.
Grunnlovens paragraf om ytringsfrihet er så undergravd og uthulet at den har mistet sin verdi.
§ 135a, rasismeparagrafen i Straffeloven tar ikke stilling til om utsagn er sanne eller ikke.
Paragrafen har intet forbehold om at den bare rammer usanne utsagn.
Eksempel. Hvis sannheten om en trosbekjennelse er egnet til å skape ringeakt for dens tilhengere er
sannheten forbudt og straffbar.
Retten vil kunne avvise forsøk på å bevise sannheten i uttalelsene som irrelevant.
Anklager etter §135a kan man ikke forsvare seg mot ved å bevise,
underbygge eller sannsynliggjøre sannheten i det man har sagt.
§135a gjør sannheten straffbar.
Injuriesøksmål derimot kan man forsvare seg mot ved å bevise,
underbygge og sannsynliggjøre at det man har sagt er sant.
Bevis –
finnes strengt tatt bare i teoriverdenen, som f.eks. i logikk og matematikk.
Bevis krever aksiomer.
Bare i teoriverdenen kan en ha sikre grunnleggende aksiomer,
for der lager man dem selv.
For at noe skal være et bevis
må først saklige aksiomer listes opp
og så utledes ting fra dem på logisk vis ved deduksjon.
I den virkelige verden finnes ingen metode for å finne aksiomer helt sikkert,
så en må nøye seg med sannsynligheter i stedet for sikkerhet.
Vitenskap baserer seg på positive
indikasjoner og mangel på negative beviser.
Gyldige argumenter er basert på å øke sannsynligheten for å ha rett,
og minke sannsynligheten for å ta feil.
Vitenskapen beviser ikke ting.
I stedet blir det funnet sannsynlige forklaringer (hypoteser/teorier)
som i prinsippet kan bekreftes eller avkreftes.
Teorier bevises ikke, men blir i stedet testet og bekreftet.
Tyngdeloven bevises ikke.
Newtons tredje lov bevises ikke.
I stedet bekreftes og styrkes de ved at de er testbare.
Teorien utfordres med flere og bedre eksperimenter for å sjekke dens holdbarhet.
For hvert eksperiment vil teorien risikeres å ble forkastet fordi
resultatet ikke stemmer overens med predikert resultat.
Om teorien bekreftes, blir man litt mer overbevist om at ens teori er korrekt.
Bevis blir et punkt man kan konvergere imot, men aldri helt oppnå.
Vitenskapen er selvkorrigerende;
hvis man finner feil, rettes det opp og teorien forbedres.
På den måten gjør vitenskapelig metode
at teoriene kommer nærmere sannheten om virkeligheten.
Ordet «bevis» misbrukes mye, og bør reserveres til deduksjon, matematikk og logikk.
I stedet kan en i mange tilfeller bytte det ut med ordet «belegg».
For å ha bevis, kreves aksiomer, og deduksjoner basert på aksiomene.
Determinisme –
Selv om verden er deterministisk,
dvs. at alle hendelser i prinsippet kunne beregnes,
trenges en enorm regnekraft
for å kunne beregne forutsigelser
for de aller fleste naturlige systemer.
Forklaringer –
som kan forklare alt, er de aller dårligste,
fordi de er umulige å teste og
fordi en aldri finner noe de ikke kan forklare.
Men folk manipuleres til å tro at slike forklaringer er gode.
F.eks. er sosialismen en universaloppskrift som når som helst kan forklare
hva som helst som utslag av sosiale skjevheter,
urettferdig verdensorden, kapitalkreftene, de rike, – uten undersøkelser.
Forklaringer som er lette å teste
og som stemmer best med fakta, er gode.
Forklaringer som ikke har observasjonsmessig belegg,
eller som er vanskelige å teste, er dårlige.
Det kan skilles mellom proksimate og ultimate forklaringer.
Fornuft –
Med fornuft kan en gjøre observasjoner, ta til seg kunnskap, lære metoder, bygge teorier og teste dem mot virkelighet.
Rett og galt avgjøres med fornuftsmessig tenkning.
Illusjoner –
og falske minner er eksempler der hjernen oppfatter feil.
Et annet klassisk eksempel er måten vi i tusenvis av år har sett at sola går rundt jorda,
mens med vitenskapelige målinger har vist at det er stikk motsatt.
Juridisk –
En rett skal i en straffesak
finne ut om forholdet og skylden er «bevist»
utenfor rimelig tvil,
og eventuell rimelig tvil
skal komme tiltalte tilgode.
Et utsagn er sant dersom det passer inn i en sammenheng med andre utsagn som ansees som sanne.
Sammenhengen må være konsistent sammenknyttet og helhetlig.
Konsistent betyr motsigelsesfri og varig.
Sammenknyttet betyr at begrepene passer sammen som brikkene i et puslespill.
Sammenknytning er ikke et nødvendig kriterium for sannhet.
En løsrevet påstand kan også være er sann.
Helhetlig betyr omfangsrik; at den integrerer mye fakta.
Den forutsetter bare én sammenhengende virkelighetsbeskrivelse.
Hvis det er flere helheter kan de komme i konflikt.
Det er et problem dersom noen andre av utsagnene ikke er sanne.
Et utsagn kan passe inn sammenhengen uten å være sann.
(F.eks. diktet opp slik at det passer inn i en gitt helhet.)
Koherens kan være en indikasjon på sannhet,
fordi den endelige sannhet er hvordan alt henger sammen.
Teorien skiller ikke mellom interessante og uinteressante teorier.
Konsensusteorien –
sier at et utsagn er sant dersom er enighet om det.
Dersom et utsagn er sant
må kunne gå an å bli enig om dette
blant godvillige og kompetente personer.
F.eks. når situasjonen på et fagfelt blir uoversiktlig,
med sprikende oppfatninger av hva som er det riktige,
sammenkalles ekspertene
i den hensikt å etablere dagens offisielle syn på problemet.
Dette kan være en nyttig
for å rydde opp i et fagfelt
og foreta en kritisk vurdering
av ulike observasjoner og teorier.
Det er ikke nok med konsensus,
men må i tillegg være begrunnet.
En grunngitt konsensus
oppstår best i omgivelser
der hindringer for fri meningsutveksling er fjernet.
Deltakerpanelet må være bredt sammensatt.
Spilleregler ihht. gyldig argumentasjon.
En diskuterer så lenge det er noe å diskutere.
Avstemning brukes i mindre grad.
Det er fare for at kritiske motforestillinger kan lammes.
Ett bestemt syn kan sementeres.
Flertallet kan ta feil.
Andre problemer er ulike grader av fusk og svindel.
Forskere fremhever egne resultater og nedvurderer andres.
De publiserer uferdige resultater.
Industrien kan finansiere og således påvirke forskningen.
Allmennhetens felleseie og kunnskapsbase blir privatisert
f.eks. med patenteringer og hemmelighold.
I en samtid med sprikende
påstander, oppfatninger og synsmåter,
og i en medieverden preget av myter,
forventninger, halve sannheter og hele løgner.
Og det er kanskje mange aktører:
journalister, forskere, leger, helsearbeidere,
alternative behandlere og
selvetablerte folkeopplysere.
Hvis et sett begrunnede meninger
er koherente og har en indre sammenheng
er det et tegn på sannhet.
Historien forteller at forskere
som var forut for sin tid
ofte ble underkjent og ikke sjelden motarbeidet.
Et eksempel fra medisinen er Ignaz Philipp Semmelweis (1818–65).
Et eksempel fra astronomien er Kopernikus/Galilei.
Kunnskap –
bygges som oftest ved en gradvis vekst.
Det bygges sten på sten,
og man sier «vi mener at det må være riktig å si
at ut i fra det vi vet pr. idag så kan vi si at følgende konklusjon er sikker».
– All kunnskap er kontekstuell. Dette gjelder også naturlover.
Vi er ikke og kan ikke bli allvitende, og det må vi ta hensyn til.
Det er derfor uholdbart å si at «xxx gjelder til all tid og det vil aldri oppdages unntak».
Vi har kunnskap og vi får stadig ny kunnskap.
Baserer man sine slutninger på den kunnskap som er tilgjengelig på et tidspunkt,
er slutningen kontekstuelt sikker;
(hvis alt bevismateriale peker samme retning,
er omfattende og ingenting peker i en annen retning).
– Paradigmeskifter.
Hvis det kommer ny kunnskap som gir en annen konklusjon må man forandre sin opprinnelige konklusjon.
Men det forekommer relativt sjelden.
Kuhns teori om paradigmer
og vitenskapelige revolusjoner
er derfor helt feil.
Det som oftest skjer
er at ny kunnskap
forfiner gammel kunnskap.
– Eksempel blodtyper.
Man forsøkte å overføre blod
og fant ut at noen ganger gikk det bra og noen ganger ikke.
Så oppdaget man at det finnes blodtyper,
og når man tok hensyn til dette gikk de bra i flere tilfeller,
men ikke alle.
Så oppdaget man Rh-faktoren, og da gikk de bra i enda flere tilfeller.
– Det som skjer er at ny kunnskap utvider gammel kunnskap.
Dvs. at det gjelder i en større kontekst.
Men den gamle kunnskapen blir ikke feil (blodoverføring går i noen tilfeller bra).
Ny kunnskap utvider og forfiner gammel kunnskap
(blodoverføring går i nesten alle tilfeller bra
hvis man tar hensyn til blodtypen og Rh-faktoren).
– Kunnskap forutsetter fri vilje.
Kunnskap oppstår etter valg mellom gode og dårlige teorier.
Kvinner –
har større sannsynlighet for å tilpasse seg til enighet i sosiale situasjoner,
fordi de mener at gruppeharmoni er viktig.
Ved konflikt er det større sannsynlighet at de underkaster seg gruppen (flertallet)
enn å gjøre egne vurderinger.
Det er helt normalt at folk sier positive ting når de mener
noe negativt, for å være sosiale og ikke mene mot massen.
(Og det gjelder kvinner i mye større grad enn menn.)
Kvinner lyver flere ganger pr. dag. for å være sosiale fordi de er mer sosialt følsomme.
Sjefer rømte fra ansvaret,
ved å huske dårlig,
eller si ting som ikke var sant;
og utelate deler av sannheten.
[Sagt på Lørdagsrevyen 05.03.2016 ifbm. Vassdalulykken.]
Blodspruten på veggene kan noen ganger si mer enn liket som ligger på golvet.
Løgn –
er en usann påstand som fremsettes som en sannhet.
Modeller –
kan sammenlignes med kart og virkeligheten med terrenget.
Kartet sammenlignes med terrenget.
Så tegner man et enda bedre kart.
På tilsvarende måte forbedres modellen med erfaring med virkeligheten.
Det beste kartet er det som er i målestokk en til en – terrenget selv.
Men så stort kart er det ikke plass til i ryggsekken,
– eller i datamaskinene til forskerne.
Et utsagn er sant hvis man er villig til å handle på det.
Et utsagn er sant hvis de forventede konsekvenser er nyttig, fruktbar eller hensiktsmessig.
F.eks. er en pedagogisk teori gyldig om det viser seg gjennomførbar eller nyttig.
Oppfatningene dannes på grunnlag av erfaring
og validerer ut fra antesipert forventning.
Eksempel:
Et primitivt menneskes oppfatning av hva som skjer når helbredende urter legges på et sår,
har samme sannhetsverdi som en leges vitenskapelige oppfatning om det samme,
hvis disse oppfatninger fører til nøyaktig samme hendelsesforløp i den ytre verden.
Oppfatningen er sann dersom den er nyttig.
Relativismen –
Det aksiomatiske grunnlaget i relativismen sier at
at intet gjelder absolutt,
– alt er relativt og massepsykotisk subjektivt
og «alle meninger er like riktige/holdbare/fornuftige».
Det som er sant for deg er ikke nødvendigvis sant for meg.
På 1800-tallet observerte han at de alternative jordmødrene hadde langt færre infeksjoner og dødsfall enn skolemedisin-legene ved barnefødsler.
Han fant ut at jordmødrene vasket hendene, mens legene ikke gjorde det,
og kanskje gjerne rotet litt i lik rett før de bisto i fødselen, – uten å vaske hendene.
Semmelweis publiserte svært overbevisende studier som demonstrerte hvor effektiv denne metoden var,
men fordi den stred med konvensjonene innen skolemedisinen
ble han ignorert og ble i stedet kastet på asyl hvor han ble slått i hjel av vaktene.
Senere har Semmelweis sine funn både blitt bekreftet og anerkjent over hele verden.
Til tross for dette er manglende håndhygiene blant leger og helsepersonell innen skolemedisinen et stort problem selv den dag i dag.
Det finnes tre typer løgn:
Vanlig løgn, forbannet løgn og statistikk.
–
F.eks. å spå i kaffegrut
for å få de resultater man vil.
(Tall uten grunnlag i realiteter har samme funksjon som kaffegrut.)
Statistikk –
handler bla. om konfidensintervaller og hypotesetesting.