Jesus inndeler menneskene inn i de utvalgte og de forkastede.
Dette finnes i en rekke av Jesu lignelser,
f.eks. i den om hveten og ugresset, hvor det med hveten
siktes til de gode mennesker.
Slik som ugresset blir samlet og brent, slik skal det skje ved dommedag.
Englene skal
«kaste dem i ildovnen hvor de skal gråte og skjære tenner.»
[Matt 13]
Den samme oppfatning fremsetter Jesus i lignelsen om
fiskenoten, hvor de onde menneskene blir sammenlignet med
dårlig fisk som kan kastes på søppeldyngen.
[Matt 13]
Jesus varsler en voldsom hevn over navngitte byer som ikke
har akseptert ham, og sier til apostlene sine:
«Hvis det er noen som ikke vil ta imot dere og ikke vil høre
på det dere har å si da skal dere forlate det huset eller
den byen og riste støvet av føttene deres.
Sannelig sier jeg dere, Sodomas og Gomorras land
skal slippe lettere enn den byen.»
[Mat 11]
Jesus har selv iverksatt drap på dyr:
«Nå gikk det en stor svineflokk og beitet der ved fjellet,
og de urene ånder bad ham:
Send oss bort til svinene, så vi kan fare inn i dem!
Det gav ham dem lov til.
Da fór de urene ånder ut av mannen
og inn i svinene, og hele flokken, omkring to tusen dyr,
satte utfor stupet og ned i sjøen, og der druknet de.»
[Markus 5:11]
At det er objektivt riktig med bestialske dyredrap,
som å sende en flokk griser utfor et stup i den hensikt å jage ut
onde ånder, er det få som synes.
At det er relativt værre å gjøre det samme med mennesker,
syns vel de aller fleste normale personer.
å si at det ikke er sammenheng i det hele tatt er å gå for langt.
(Dyredrap brukes f.eks. noen steder til opplæring av soldater.)
Det finnes også kristne som hevder at de mot unødvendige og
inhumane dyredrap. (Bl.a kvekerne.)
Jesus sier: «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd». [Matt 10:34]
Det er tilstrekkelig å være en vantro motstander av hans
autoritetskrav som en himmelsk messias.
Eller som det sies i
2. Tess. 1:8:
« . . . ikke kjenner Gud og er lydige mot vår Herres evangelium:
De skal straffes med evig ødeleggelse . . .»
I GT klargjøres det hvem som skal drepes og hvem som skal utføre straffen.
Eksempel:
«Når en mann har en ustyrlig og trassig
sønn, som ikke vil høre på sin far og mor, og ikke adlyder
dem selv om de tukter ham, da skal foreldrene ta og føre ham
til byporten, til de eldste i byen og si til dem:
Denne sønnen vår er ustyrlig og trassig og vil ikke høre på det vi
sier. ødsel og drikkfeldig er han også.
Da skal alle
mennene i byen steine ham i hjel.»
[5. Mos. 21:18]
(Det blir forøvrig ikke presisert om ødsel og drikkfeldighet
er nødvendige kriterier for å bli henrettet, eller om det
bare er noe foreldrene skal si.)
Eksempel:
«Finnes det iblant dere,
i en av byene Herren din Gud gir deg, en mann eller kvinne
som gjør det som er ondt i Herren din Guds øyne, og bryter
hans pakt, en som i strid med det jeg har påbudt, går bort
og dyrker andre guder, bøyer seg og tilber dem eller solen
eller hele himmelens hær, og dette blir meldt meg... Viser
det seg at noe så avskyelig virkelig er gjort i Israel, skal
den som har gjort slike ugjerninger, enten det er mann eller
kvinne, føres ut byporten og steines ihjel.»
[5. Mos. 17:2-5]
Gud har ifølge grunnboken direkte opptrådt aktivt og engasjert som krigfører, som en slags øverste general for ødeleggende og blodige krigstokter mellom mennesker på jorden. Store deler av Bibelen kan betraktes som voldsteologi.
Gudebildet i NT og GT er like mhp. til de trekk vi har for øye her. Den eneste forskjellen er at i NT er voldsmentaliteten mer konsentrert til historiens sluttfase, mens i GT er det mer jevnt fordelt.
NT inneholder ingen avstandstagen til GT,
men tvertimot en legitimering av GT.
F.eks. kan hele byer
rammes av guds straff kun fordi innbyggerne er vantro
motstandere av hans autoritetskrav som en himmelsk
messias.
Slektskapet med voldsdiktaturets holdning til menneskeverdet er ubestridelig.
En viktig del av voldsteologien handler om å slutte å betrakte fienden som menneske, – for da er det lettere å hjelpe til med å la guds straff komme over dem.
Hvis man nøyer seg med å velge ut det beste i bibelsk etikk og teologi og betrakter det isolert kan det se ut som om bibelen taler om etiske normer som tilbyr respekt, bevare medmenneskers liv og velferd, elske sine fiender, – istedet for å ødelegge dem.
Imidlertid er kristendommen først og fremst en teologi, og ikke en etikk.
Det en religion lærer om «Guds» og
menneskers vesen og natur preger menneskene og deres
adferd mer enn religionens bud og idealer.
Når kristendommen lærer at mennesket er «ondt» av naturen,
og at endel av menneskeheten er er av mindreverdig kvalitet
i forhold til den øvrige del, preges menneskenes holdninger
og handlinger mer av det,
enn av kristendommens etiske normer.
Kristendomen indoktrinerer (opplærer mennesket til å tro på)
forestillinger om Guds vesen og menneskets natur som er slik
at det skaper grunnlag for en tankegang som har store
likheter med voldsdiktaturet:
Ref: Luk. 19:27
«Disse fiendene mine som ikke vil ha meg til konge skal dere
føre hit og hogge ned for mine øyne.»
Se også:
Joh. åp. 20:10,15
Matt kap 11
Matt kap 13
Matt. 15:4
Matt 25:31,41,46.
Forestillingen om at de onde individene har redusert menneskeverd og fortjener en grusom straff, slumrer stadig i folkenes sinn. I fredstid medfører det til en voldsom opprustning, og i krigstid finner det en enkel personifikasjon i kameratene på egen side og fiendene på den annen side av frontlinjen. Frontlinjen går fysisk mellom mennesker og ikke mellom det som er etisk verdifullt og verdiløst i det enkelte menneskesinn og i samfunnet.
Hvis GT ikke skal telle med så får de heller rive det ut av bibelen,
slik at det eventuelt kan taes stilling til det som blir igjen.
Noen mener at selv om det er noen selvmotsigelser og feil
er dette noe som har sneket seg inn og kan ignoreres.
Men feil og selvmotsigelser kan neppe ignoreres risikofritt.
«Jeg sier til enhver som hører ordene i denne profetiske
bok: Om noen legger noe til, skal Gud legge på ham de
plager som det er skrevet om i denne bok; og om noen
tar bort noe av ordene i denne profetiske bok, da skal
Gud ta fra ham hans del i livets tre og i den hellige
by, som det er skrevet om i denne bok.»
[Åp. 22:18-19].
Kristendommen er ypperlig for folk som vil herske over, og fordømme sine medmennesker, – og den er fatal for folk som vil la seg undertrykke og fordømmes.