nilsmartin.no
Kalevala
Kalevala er Finlands nasjonalepos.
Skapelsen
Før tidens begynnelse fantes bare luft og hav.
Ilma var luftens gudinne.
Hun hadde en datter som het Ilmatar.
Ilmatar var god og vakker. Men i luften var det tomt og øde og hun var bestandig alene der hun vandret hvileløst gjennom skyene. Hun lengtet etter å få barn.
De friske skummende bølgene i havet lokket henne. Hun senket seg ned i havet, lengere og lengere ned midt blant de brusende bølgene. Vinden drev henne omkring på havet, mot øst og vest og nord og sør. Hun frøs og angret på at hun hadde forlatt luften. I sju hundre år fløt hun i havet.
Uten at hun visste det gjorde de skvulpende bølgene henne gravid. Selve havet var barnefaren.
Hun ba til guden Ukko om å hjelpe henne. Ukko var den som holdt himmelvelvingen oppe.
Etter en stund svømte en kvinand forbi og lette etter land. Men land var ikke blitt til enda og på havet gikk det ikke an å bygge rede. Ilmatar løftet det ene kneet over bølgene. Anda trodde det var en gresstue og la sju egg på hennes kne. Seks var av gull og ett var av jern.
Fuglen slo seg ned for å ruge dem ut.
Da Ilmatar beveget seg ble anden skremt og fløy bort.
Egget rullet ned og knuste.
Av bitene ble verden skapt.
Halvparten av skallbitene smeltet sammen og ble til himmelen.
Av den andre halvparten ble landet skapt.
Ett egg delte seg på midten. Nedre halvdel ble til jorden. Den øvre løftet seg til høyden og ble himmelens høye hvelving.
Eggeplommen ble til solen og eggehviten til månen.
Alt med farge ble til stjerner. Alt det mørke ble til skyer.
Ilmatar begynte å gi jorden form. Hun formet odder og sund, holmer, svaberg sand og steiner.
I ni år svømte hun rundt og ga jorden form.
Väinämöinen ble født
Svangerskapet varte så lenge at barnet var blitt en gammel mann før han ble født.
Barnet var Väinämöinen. Etter fødselen svømte han til det landet som skulle bli Finland. Han svømte i både fem, seks og sju år før han ble skylt opp på stranden ved en navnløs odde ved et øde treløst land.
Her etablerte han et hjem.
Han ble utfordret av kjempen Joukahainen.
Til å begynne med kranglet de.
Joukahainen
Nord for landet Kalevala, i Lappland, bodde Joukahainen. Han var sanger og vismann, og overbevist om at han var best og klokest i verden.
En gang var Joukahainen invitert til å synge i et bryllup i en landsby. Han sang sanger han hadde lært av far sin. De fleste lyttet høflig til sangen hans, men det var noen som pratet, ja, til og med noen som lo. Joukahainen ble irritert og lurte på hva som var vitsen ved å fortsette å synge hvis ingen hørte etter. Da var det en som sa at det finnes en bedre sanger i Väinöbygda i lundene i Kalevala.
Joukahainen ble grønn av misunnelse. Han kunne ikke finne seg i at det fantes en som var mer populær enn han selv.
Joukahainen dro rett hjem og spente den gullfargede sleden for hesten sin, for nå skulle han til Kalevala og møte Väinämöinen i sangkonkurranse. Han satte seg i sleden, pisket på hesten og suste av gårde sørover langs vinterveiene. Det tok Joukahainen tre dager å nå fram til Kalevala.
Sangkonkuransen
Väinämöinen var ute på tur i sleden sin. Han kjørte i ro og mak mens han nynnet på en gammel sang. I en sving kolliderte han med Joukahainen. Sledene kræsjet og meiene satte seg fast i hverandre. Hestene ble stående stille, dampende av svette. Mennene så en stund på hverandre i taushet.
Väinämöinen mente at Joukahainen måtte vike for ham fordi Väinämöinen var eldst. Joukahainen ville at de skulle konkurrere i sang, og den som tapte, skulle gi plass for den andre på veien.
Väinämöinen sier han ikke har så mye kunnskap. Han har ikke sett mer en hus og jorder i bygda, og ikke hørt mer enn gjøken som sa ko-ko fra lien. Men han vil gjerne høre hva den unge har på hjertet og hva som er hans største visdom og hva han skjønner mer enn andre.
Joukahainen sier at han er full av kunnskap. Bl.a. har han funnet ut av at taket har et hull for røyken, peisen bygger man rundt bålet. Selens liv er godt å leve. Joukahainen sang om forskjellige slags fisker, om de tre største fossene i Finland og andre vidunderlige ting.
Väinämöinen var ikke imponert. Det er ikke kunnskap, men kjerringsnakk og barnepludder! Si heller ord fra sannhetskilden og vis ting fra visdomsbrønnen!
Joukahainen fortsatte han å synge om selvfølgelige ting, som det at spurven er en fugl og hvor farlig det er å få kokhett vann over seg.
Joukahainen sa at han i verdens urtid gikk med plog og pløyde havet, formet odder, nes og fjorder, ga fisken gjemmesteder, demte opp de dype sjøer; gravde ut de grunne elver, sanket grus og stein til åser og knadde sammen kampesteiner!
I tillegg hadde han vært med på å henge opp himmelen, få månen i bevegelse, dytte solen i gang, få satt Karlsvogna på plass og tenne stjernene!
Den gamle tenkte tilbake til den gangen da verden ble skapt; da han lå i magen til moren, Ilmatar, mens hun svømte rundt i urhavet, mens det meste av verden ble skapt. Väinämöinen var så gammel at han hadde vært med på selve skapelsen. At den unge Joukahainen nå sto og skrøt av det samme, gjorde ham rasende.
Joukahainen trakk sverdet, men Väinämöinen bare lo av ham.
Väinämöinen tok til å synge, seidesang fra svunne tider. Sangen var en skjegget kjempes, fjernt fra slike fjollesanger som en synger nå om dagen.
Väinämöinen sang høyere og høyere. Himmel og jord ble satt i bevegelse, sjøen kokte og jorda skalv. Bergene rullet som bølger og svære klipper sprang i småbiter. De magiske ordene gjorde sleden til Joukahainen om til seljebusker og hesten om til en stein i fossen. Sverdet ble til et lyn på himmelen, buen til en regnbue over vannet, pilene pilte av gårde som hauker og den snerrende hunden hans ble også til stein. Joukahainen ble redd og ville løpe, men klarte ikke å løfte beina lenger. Trolldomssangen fikk sakte men sikkert jorda til å dra ham ned i dypet.
Joukahainen begynte å trygle om nåde og tilbød god betaling for å slippe forbannelsene. Han tilbød en bue til langdistanseskyting og en til blinkskyting.
Men Väinämöinen lot seg ikke imponere av de slappe buene til Joukahainen. Hjemme hadde han veggene fulle av bedre buer, buer som ikke bare skjøt langt og traff blink, men som gikk på jakt helt av seg selv!
Väinämöinen fortsatte å synge og halve kroppen til Joukahainen sank ned i den kalde jorda. Joukahainen hadde en båt som var god til kappseilas og en som var lastefartøy. Den gamle vismannen hadde nok av egne, mye bedre båter.
Väinämöinen fortsatte å synge og Joukahainen sank ned til brystet og han fikk nesten ikke puste. Joukahainen hadde en hest som var god til galoppere og kunne trave langt og utrettelig. Men Väinämöinen brydde seg ikke om det heller. Sangen fortsatte. Bare hodet til Joukahainen opp av jorda. Nå ville han gi arvegodset fra faren som han hadde tatt med hjem fra krigen, en hjelmen full av gull og en hatt full av sølv. Men Väinämöinen hadde mer enn nok av slikt.
Joukahainen hvisket at han kunne få åkeren, med siste kornhøsten i tillegg hvis han fikk slippe unna med livet. Den gamle bare fnøs av forslaget og sang videre.
Joukahainens skjeggete hake var i gjørma, og han kjente smaken av mose og råtne trefliser i munnen. Som en siste utvei trakk han pusten alt han orket og ropte at han skulle få gifte seg med Joukahainens søster, Aino. Hun kunne stelle i stua, holde rent i huset, pusse potter, skrubbe gryter, vaske hvite lakener; veve vakre kjortler og bake søte boller.
Tanken på å få en ung og dyktig kone på sine gamle dager gjorde Väinämöinen glad og lett om hjertet. Han tok til å synge igjen, men nå var det en helt annen sang. Til sin lettelse kjente Joukahainen hvordan jorda presset ham oppover, til han kunne stå på bakken igjen og puste fritt. Deretter sang Väinämöinen hesten, hunden, sleden og de andre tingene tilbake til slik de hadde vært før.
Da Joukahainen kom hjem gråt han til moren sin
for at han hadde gitt bort søsteren
som en trøst og kos for gammel tannløs gubbe.
Men moren til Joukahainen ble glad for det hadde hun alltid ønsket og drømt om hele livet
at de skulle få den store rike og berømte Väinämöinen inn i slekta.
Aino
Aino ble dypt fortvilet og gråt i dagevis.
Hun var redd for at håret skulle skjules under et slør knytt inne i koneskauten,
at solen skulle slutte å skinne og månen skulle slutte å lyse om natten.
Moren kunne ikke skjønne hva hun tutet for som var så heldig å få en berømt og rik ektemann.
Solen skinte da like godt andre steder som hjemme hos dem.
Og bær er det å plukke, like mye som hjemme.
Litteratur
«Kantele» var fire små samlinger med 90 gamle og 20 nye dikt av Lönnrot. 1831.
«Sanger om Väinämöinen» av Lönnrot. 1833. (Senere omtalt som «proto-Kalevala».)
«Kalevala» første utgave av Elias Lönnrot på finsk var på 12078 verselinjer fordelt på 32 sanger. 1835.
«Kalevala». En svensk oversettelse var den første oversettelsen. 1841.
- «Kalevala» andre utgave av Elias Lönnrot var på 22795 verselinjer fordelt på 50 sanger. 1849.
- Lönnrot utga to versjoner av Kalevala.
«Aino». Musikkverk av Robert Kajanus. 1885.
«Kullervosymfonien». Musikkverk av Sibelius. 1892.
- «Koru-Kalevala». Smykke-Kalevala. 1922.
- Gallen-Kallela tegnet utsmykkingen.
- Siste opptrykk utkom i 1996.
«Suur-Kalevala». Stor Kalevala. Uferdig.
«Kalevala». En komplett oversettelse til nynorsk av Albert Lange Fliflet (1908-2001) i 1967.
«Juhla-Kalevala». Jubileums-Kalevala. 1984.
- «Kalevala - poetisk og naturnær skogkunnskap» av Peder Gjerdrum.
- Publisert i: Oppdragsrapport fra Norsk institutt for skogforskning. Utgave: 8/2000.
- «Kalevala - eposet fra et skogland» av Peder Gjerdrum.
- Publisert i: Norsk Skogmuseums skrifter. Utgave: 3/2005.
- «Kalevala fortalt for barn». Prosautgave for barn av av den finske forfatteren Eli Margaretha Wärnhjelm. 2000. Antropos forlag.
- «Skapelsesmyter» fra hele verden er en bok i Bokklubbens serie Verdens Hellige Skrifter av Tor Åge Bringsværd og Jens Braarvig og utgitt i 2000.
- Boken inneholder 28 skapelsesmyter fra ulike religioner og mytologier, bl.a. Kalevala.
- Utdrag fra Kalevala inngår i antologien I begynnelsen, 2000.
- «Kampen om Sampo: historier fra Kalevala» gjendiktet illustrert gjenfortelling av sentrale deler av Kalevala av Mikael Holmberg. Omnipax 2006.
- Med flotte illustrasjoner i farger og sort-hvitt av Holmberg selv, er dette en praktbok for barnas klassikerhylle, som også kan glede voksne lesere.
- «Mytekalender» av Terje Nordby. 2007.
- «Kampen om Sampo: Historier fra Kalevala». Donald Duck 48-49-50, 1999 og Don Rosa bok 8. 2009.
- I Kalevala var det en kvern som kunne kverne gull. Og det var selvsagt noe som interesserte Onkel Skrue.
Lenker
heimskringla.no Kalevala, oversatt av Ferdinand Ohrt, 1907.
Ordliste
- Bjarmeland – ved Kvitsjøen, omkring elven Dvina, tilsvarer dagens Karelen i Finland og Russland.
- Se også: Bjarmeland Karelen
- Kalevala – er et av Finlands viktigste litterære verk. Henter inspirasjon fra Karelen.
- 1835. Kalevala ble nedskrevet av Elias Lönnrot.
- Se også: Kalevala Iku-Turso Kalevaladagen
- Kalevaladagen – den 28de februar er Finlands offisielle kulturdag.
- Se også: Kalevaladagen Kalevala
- Karelen – ligger øst for Finland, i Russland, ved Kvitsjøen, omkring elven Dvina. Tilsvarer det som var Bjarmeland i historisk tid.
- Se også: Karelen Bjarmeland Finland Karelen.html
