Harald Hardråde var Norges konge fra 1047 til 1066.

Etter slaget på Stiklestad i 1030 rømte Harald Hardråde østover via Sverige til sin svoger fyrst Jaroslav i Holmgard og Kiev i Gardarike. Jaroslav var gift med fyrstinne Ingegerd, datter til svenskekongen Olof.

Etter et par år i Gardarike reiste han videre til Miklagard, hvor han gikk inn i den bysantinske keisers tjeneste i 1034. Her fikk han en høy militær rang som leiesoldat og høvding for skandinaver i keiserens livvakt.

Etter en tid oppsto det en konflikt og Harald ble fengslet anklaget for å ha underslått keiserlige midler. Sammen med noen tilhengere lyktes det han å rømme i 1043.

Han dro tilbake til Gardarike sammen med et stort krigsbytte som han hadde vunnet i bysantinsk tjeneste.
Han giftet seg med Jaroslavs datter Ellisiv og dro til Norden.
Da skipet kom til Sverige lå det skjevt i sjøen fordi det var så tungt lastet med gull.

I 1047 døde Magnus etter et fall fra hesten og Harald Hardråde og hans russiske dronning ble eneherskere i Norge.

I 1048 grunnla han kaupstaden Oslo, øst i Viken under Ekebergåsen ved elveoset til elven Lo.

I 1066 seilte Harald med en skipshær med 300 skip til England fordi han mente å ha krav på den engelske tronen, fordi han var den tidligere danske kongenes rettmessige etterfølger.

I september gikk nordmennene i land i Yorkshire og vant slaget ved Fulford nær York.

Den 25.09.1066 ble nordmennene angrepet av Harold Godwinsson som kom med langt større styrker. Hardråde og en stor del av hirden hans falt i slaget ved Stamford bro.

Kongen ble fraktet tilbake til Norge og gravlagt i Trondheim.